Røros med sine knapt 4000 innbyggere var stort sett bare vidde før kobberverket ble grunnlagt i 1644. Byen kalles derfor Bergstaden, eller Sta’a på den lokale dialekten.
På 1600-tallet var danskekongen blakk, så da solgte han unna krongodsene sine. Det største enkeltsalget gikk til Joachim Irgens og besto av alt krongods i Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes, Senja, Troms samt det meste av den norske bergverksdriften. Verdien var tilsvarende en tønne gull (100 000 riksdaler). I 1646 reiste Joachim Irgens til Trondheim, og han ble da omtalt som en ‘mand der fant særdeles smag i bergverker’.
I håp om å løse pengeproblemet på lengre sikt – med faste inntekter – sendte Christian IV ut et skrift våren 1644. I brevet ble det utlovet belønning til alle som måtte finne forekomster av metaller, men også harde straffer til de som ikke meldte fra. Fra 1630 var det drift ved Kvikne kobberverk, og det var personer derfra som senere startet opp i Røros, under anvisning av bonden og reinjegeren Hans Olsen Aasen. Den første tiden, da de drev i Rauhåmmåren, gikk det ikke så bra. Men det tok seg opp ved funn av det som i dag heter Gamle Storwartz / Auf die Fortuna. Røros gruver ble regnet blant de rikeste i Europa i sin tid.
Kong Christian skrev ut et privilegiebrev i 1646 som ga Røros kobberverk (i praksis Joachim Irgens) enerett på mineraler, skog og vassdrag innenfor en sirkel med radius 45,2 km, med sentrum i Gamle Storwartz. Innenfor dette området kunne bøndene pålegges å selge sine produkter og å utføre transportoppgaver for kobberverket. Men dette betydde også inntekter.
Den første smeltehytta ble bygd i 1646 ved Hitterelva en knapp mil fra Gamle Storwartz, og der vokste etter hvert Bergstaden frem. Irgens ønsket å oppkalle Røros etter seg selv og omdøpte byen til Irgenstal, men det ble ikke noe av. Sta’a fikk navnet Røraas, som på slutten av 1800-tallet ble endret til Røros (sannsynlig betydning er osen til elva Røa). Byen er på UNESCOs verdensarvliste. Røros er sørnorsk mester i kulde, med en kulderekord på -50,4°C fra 1914. Her må det fyres om vinteren!
Røros kirke fra 1780 kalles også Bergstadens Ziir (pryd). Med 1800 sitteplasser er den en av Norges største kirker. Størrelsen impliserer at den skulle yte service til en av de rikeste kobbergruvene i Europa.
Ved googling av badeplasser i Røros kommune fikk vi nyss om at Gjettjønna kunna være et aktuelt sted. Kjempenært sentrum også – dette lovte bra!
I gjennomføringsfasen begynte tvilen å melde seg. Var nå dette den riktige tjønna? Med sjarmerende industri i sørenden?
Men bade – det skulle vi!
… noe som gjorde oss enda mer forundret. Har de drevet med fløting av tømmer i denne tjønna? … og var nå dette egentlig tømmer? Ser jo mer ut som de har prøvd å fløte tømmerhus. I ei tjønn!
Senere undersøkelser tyder på at vi muligens gjorde opptil flere av disse feilene:
- Å stole på Google Maps (som konsekvent omtaler båe Hitterelva og Håelva som Glomma)
- Det var strøm i tjønna, noe som tyder på at det var ei elv (Håelva) og ikke et vatn
- Det finnes et vatn kalt Gjettjønna ved Glåmos, kanskje det er der det er en fin badeplass?
- Sjekk i hvilken ende av vatnet badeplassen eventuelt er
Sistnevnte gjelder Gjettjønna på den andre siden av veien for Håelva. Den så ille grunn ut i nordenden, men kan kanskje muligens være en idyll på den andre siden? Vi undersøkte nemlig ikke sørenden.
Det passer bare sånn passe å bade – i Håelva/Gjettjønna. Følg med på en senere episode for å se om vi får avklart alle spørsmål!
Men etter badet passet det utmerket med middag i Kjerkgata og rockekonsert i Storstuggu. Vi fikk høre Spidergawd – oh lykke!