Av og til kan man begynne å lure på simple uvesentligheter som: ‘Hva er retningen på en dal?’. Retningen på en elv er kanskje lettere å bestemme, siden den renner en bestemt vei. Men dalen? Det viser seg at urnordmannen har tenkt dalretningen som den naturlige veien dalen entres. Ettersom innlandsisen trakk seg tilbake og Norge tittet frem, ble landet (og dalene) inntatt fra kysten, og retningen ble derfor nedenfra og opp. Dette forklarer navnet på elva Vinstra, som Vinstradalen i Oppdal kommune er oppkalt etter. Når man går oppover dalen har man elva på venstre side, enkelt og greit.
Vinstradalen går sørover fra Drivdalen, sør for Oppdal sentrum. Når man står i dalbunnen og titter nordover, vil man kunne se gården Lo, hvor Håkon Håkonsson bygde kirke og kongsgård omkring 1250. Like ved ligger også gården Rise, hvor det er gjort en mengde arkeologiske funn. Man antar at Drivdalen har hatt fast bosetting i 2000 år. Det store gravfeltet på Rise (noen av gravene er fra 400-tallet) lå ved en ferdselsåre, slik skikken var den gangen. Her er det funnet en bronseengel som kan ha vært festet på et relikvieskrin. Denne figuren forestiller erkeengelen St. Mikael, og er sannsynligvis laget i Irland på 7-800-tallet. En versjon av tre henger i St. Mikaelskapellet i Vinstradalen.
Vinstradalen er frodig, jordsmonnet er næringsrikt og det ligger flere setrer innover dalen. Når du parkerer bilen ved gården Trengen, ser du fort at sau er gangs næringsvei her, med sauesorteringsanlegg (på islandsk kalt ‘réttir’), og ferist. Men man kan jo undres hvor dum sauene egentlig er, når man ser denne ferista:
Sommerveien opp Vinstradalen er om vinteren en ypperlig skiløype, som helt sikkert kan anbefales (selv om vi denne gangen ikke hadde ski med). Påskeføret 2024 var imidlertid hardt og fint for sko også.
En halv kilometer innover dalen finner du St. Mikael’s Chapel, navngitt etter ‘Riseengelen’. Kapellet ble innviet i 2012 som en del av Pilgrimsleden. Veien gjennom Vinstradalen er en av tre gamle ferdselsveier nordover fra Viken.
Kapellet er en liten perle, bygget som et amfi, med Oppdalsnaturen selv som altertavle. Det er tegnet av Yngvild Norigard fra Drivdalen. Kjempeflott, man kan bli katolsk i bakhodet av mindre!
… og skulle du trenge enda litt ekstra hjelp fra oven før den bratte nedstigningen, så finnes det også en Jesusfigur i kapellet.
Vi hadde lest i avisa ‘Opp’ om en del damer som vinterbader i Vinstradalen, og målet med turen var å finne fossekulpen hvor de hadde hatt julebadet sitt. I artikkelen beskrives stien fra Trengen gård som ‘lang og bratt’, og det må vi si var en svært god beskrivelse. Spesielt ordet ‘bratt’! Med utgangspunkt i kapellet skled vi nedover på fjorårets halvråtne bjørkeblader (det er mulig Oppdalsdamene går en annen vei, kanskje langs elvebredden helt fra Trengen gård – ikke vet vi). Så bratt var det at Idun innimellom satte seg på rumpa og lot buksebaken ta støyten.
Tross alle besværligheter (eller kanskje til og med på grunn av?) var det en kjempefin tur. Vinstradalen er en canyon, dvs en bratt dal gravet ut av elva. Her kan man (om sommeren hvis man er heldig) nyte synet av den utrydningstruede blomsten Svartkurle (ikke plukk den!). Vinterstid er det andre vakre fenomener å skue – av is. Sidene i canyonen var pyntet med en imponerende mengde isfosser.
Vi gjetter på at dette er bittesmå bekker sommerstid, ikke sikkert man legger merke til dem en gang, men om vinteren, når isen bygger seg opp, blir det virkelig flott!
Vel nede i dalbunnen funderte vi litt på om vi skulle gå oppover eller nedover for å finne badekulpen, men siden det så brattest ut oppover, falt valget til høyre, og det var riktig tenkt faktisk. Her er det fint å bade!
Ref: Drivdalen.no