Vi fortsatte utforskingen av Melhus forrige uke, etter at første forsøk endte med et bad i Skaun og ikke Melhus.
Neste tur (basert på tips) var Merrafossen, litt øst for Lundamo. Navnet har den visstnok fått fordi en hest døde der en gang i hine, hårde dage. Vi tok bil, ikke tog, men var vel på Ler sånn ca etter tre kvarter. Og litt senere på Lundamo (vi unngikk at ‘vår elskede videre med toget dro’), hvor vi svingte av fra veien og oppover dalen. Så viste det seg at Merrafossen var helt avstengt! På nordsida er det stupbratt ned til elva, med masse busker og kratt. På sørsida er det inngjerdet. Gjerdet vises ikke på bildet, men man kommer ikke ned til elva før nedstrøms det hvite huset som sees helt i bakgrunnen på bildet!
Det kjekke denne gangen var at vannet i Merrafossen så brunt og udelikat ut, og uten tilkomst slapp vi å føle presset på å bade likevel! Selv om fjellvettreglene mener noe annet, er det ikke alltid man skal lytte til de innfødte. Vi lot derfor Merrafoss være foss denne gangen og fortsatte til neste mulighet: Svorksjøen.
På veg dit så vi plutselig et skilt med «Foss» og vendte straks kjerra inn på denne sidevegen. Ingen røyk uten ild heter det, og da er det vel ingen steder som heter «Foss» uten å ha en noenlunde badebar variant? På Fossvegen kom vi over Horg gård, som ser ut til å være et fint sted å tilbringe noen timer. Her er det mange gamle gårdsbygninger og det finnes en tursti hvor man passerer seterløer, hesjer og masse gammeldags utstyr.
Men det så dårlig ut med bademuligheter i lia og de hadde strøket over vaffelen på vaffelskiltet, så vi inntok ikke tunet denne gangen. På kartet utenfor så vi at fossen som hele området er oppkalt etter, er Gaulfossen. Da vi litt senere kjørte på brua over denne, var vi litt i tvil om det var en foss under der eller om det bare er en serie stryk. Vi så ikke umiddelbart noen bademulighet i Gaulfossen, er det noen som vet noe om det?
Sørvestover fra Melhus sentrum kan man kjøre fylkesvei 708 forbi Ånøya (på Skaunsida, forbi Grønneset der vi badet sist). Ved Korsvegen tar man til høyre inn på Jåravegen, og etter 10 minutter dukker faktisk skiltet ‘Stavkirke’ opp ved veien! Dette var en stor overraskelse for oss, som trodde lista over stavkirker i Trøndelag begrenset seg til kun 1 stk (Haltdalen stavkirke på Sverresborg museum i Trondheim). Men joda, på Hølonda finner du Kolbrandstad stavkirke, bygget på dugnad og ferdigstilt i 1999.
Kirka er en erstatning for en eldre stavkirke som ble nedlagt i 1681. Og ja, Haltdalen stavkirke ble brukt som modell. Den er ikke uvant med slikt, på Heimaey (den største av Vestmannaeyar) utenfor Island, står det også en kirke bygd etter modell av Haltdalen stavkirke. Fordi Haltdalen stavkirke er satt sammen av deler av den gamle Haltdalen stavkirke og Ålen kirke, kalles den ofte også Holtålen stavkirke. Holtålen er kommunenavnet i dag etter at Haltdalen og Ålen ble slått sammen igjen. Kjært barn har mange navn!
Kolbrandstad stavkirke ligger nydelig til i skogkanten med et vidt utsyn over dalen. Kjempefin!
Vi var der en søndag, men det er ikke regulære gudstjenester her, så den var stengt. Men kirka er innviet og brukes til dåp, bryllup og gudstjenester (også katolske).
Etter sightseeing passer det godt med et bad, og det bør taes i Svorksjøen, 10 minutter sørvest for stavkirka. Her er det kjempefint!
Svorksjøen er et forholdsvis grunt vann, med god sikt og fin sandbunn. Friskt og fint vann, vi var nok under 15 grader i slutten av august. Fra Svorksjøen renner elva Svorka nordvestover til Orkla. Navnet kommer muligens av ordet svork = ‘mørk’.
Moren til Knut sin familie har hatt hytte ved Svorksjøen, så dette badet fremkalte gode barndomsminner for Knut. Hans morfar pleide visstnok gjerne å deklamere Terje Vigen mens de rodde med oter på sjøen, et dikt Knut også har lært seg, uten å kjenne til at det var en familietradisjon. Det finnes visst underlige, gråsprengte menn i denne slekta også!
En liten advarsel fra Knut sin hukommelse: Om man bader i Svorksjøen med små barn, ikke tro at det er jevnt grunt langt utover fra stranda! Det ligger en marbakke et stykke ut, hvor det plutselig stuper nedover.
Etter badet passer det godt med kaffe og is på Svorken-Kiosken (på campingplassen). På slike campingplasser kan man undre seg over hvorfor det fortsatt er slik at man kan omgå norske byggeregler ved å basere hytta si på en bobil i stedet for å bygge en ordentlig hytte?
Siden det var helg, hadde vi tenkt å utforske et badested til: Øysand. Dette ligger ved Trondheimsfjorden, og hører også til Melhus. Da vi kom frem, stod det imidlertid skilt om hvor man ikke burde bade pga ecoli-bakterier. Vi syntes ikke det fristet så veldig å utfordre akkurat dette og returnerte derfor i stedet for å bade enda en gang.
Alt i alt en fin tur. Og det ble bading, om ikke fullt så mange ganger som planlagt – på en alminnelig søndag!