Det store internettet hadde talt: Søket på «Lady Kathleen» viste blant annet mange bilder av vrakrester etter «Lady Cotlin», ca 2 km fra fyrhuset Mangaļsalas bāka, som viser vei mot innseilingen til Daugava. Med litt zooming finner du det på Google Maps! Det måtte da være den samme Ladyen? Videre søk avslørte artikler med mange forskjellige navn, datoer, både årstall 1951 og 1954 samt diverse vidløftige teorier om hvem som eide båten og hvorfor hun gikk på grunn.
Så vidt vi vet, var det dette som skjedde:
Den norskregistrerte båten Lady Kathleen forliste torsdag 29/11-1951 klokka 20:30 etter å ha mistet styrefart mens de prøvde å få kontakt med losbåten i dårlig vær.
Eneste kvinne om bord, telegrafisten Kari Herje, 23 år, sendte SOS og håpet de skulle bli reddet. Riga 1951 var tynget av iskald krig. Alle mennesker fra Vesten ble ansett som kapitalister og potensielle spioner. Ville den sovjetiske kystvakten i det hele tatt forsøke å redde dem? Hvis de faktisk oppfattet nødropet?
Etter å ha sendt ut SOS en tid uten respons, satte Kari telegrafen til side og prøvde radioen i stedet. Kanskje en radiostasjon ville høre henne? Det var flere faste stasjoner som pleide svare, en gang hadde hun fått et frieri fra en stasjonsvenn. Ja! Det kom svar i radioen: ‘Hva er det som skjer, Kari, er du i havsnød? Vil du ringe mor di?’ Joda, det hørtes jo ut som en god idè, så Kari fikk ringt mamma Margit Herje mens skipet lå og brøt på sandbanken i Rigabukta. Slik gikk det til at Adresseavisa i Trondheim fikk vite om forliset før rederiet. De dramatiske hendelsene produserte en mengde avisartikler: ‘Trondheimskvinne i havsnød’, ’23-årig dame sendte SOS mens skipet holdt på å synke’ og ‘Forliset skremte henne ikke. Drar til sjøs igjen.’ er noen av overskriftene som gikk landet rundt mot slutten av 1951.
Imens reagerte resten av mannskapet på klassisk norsk vis: De drakk seg dritings. Det er jo minst to grunner til å drikke seg full under forlis:
1) Alkoholrus roer nervene når du tror du kanskje skal dø
2) Hvis skuta går ned, må i hvertfall ikke spriten gå til spille
Men ja! De ble reddet. Sovjetmakten sendte ut redningsmannskaper og fikk berget hele mannskapet. På grunn av deres tilstand gikk det rykter om at det var fyll som gjorde at de hadde kjørt på land. De ble innlosjert på hotell, alle sammen i samme etasje. Og midt i gangen: En dame på en krakk, som skulle passe på at ingen forlot stedet. Det gikk fint et par dager. Mannskapet trengte å sove ut rusen og de ble servert mat.
Men de fikk altså ikke forlate bygningen. Nordmenn var fiender i den kalde krigen. Den tredje dagen var begeret fullt. ‘Jeg går ut i byen. NÅ!’ ropte en i mannskapet. ‘Med eller uten den helvetes kjerringa!’. Og plutselig ble det ordnet omvisning i Riga. I buss. Å, så spennende! Men da de passerte jernbanestasjonen begynte Kari å lure. Det var et eller annet galt. Stemningen. Masse folk, men ingen glede. Veldig mye bagasje av typen husgeråd. Hvor skulle alle disse menneskene? ‘De skal på ferie!’ var svaret de fikk. Og først lenge etterpå skjønte Kari at den ferien det her var snakk om, det var en livslang arbeidsleir i Sibir.
Når vi nå visste at vraket av Lady Kathleen fortsatt ligger der, måtte vi ta en ny tur til Rigabukta, denne gangen til østsiden av Daugava. Planen var å ta toget til Vecāķi, men den stasjonen gikk oss hus forbi, så da steg vi av på Kalingale i stedet. Nå snakker vi ferie litt på siden av normalen. Idun var fristet til å bruke begrepet ‘off-pist’ men Knut mener bestemt at så lenge det finnes stier i skogen så er vi ‘off-road’ og ikke ‘off-pist’.
Etter 20 minutters gange i høyhøy, stille furuskog fant vi endelig havet. Og ja! Det er ikke bare kilometervis, men milevis av gyldne strender i Rigabukta. Så da var det bare å ta beina fatt. Det ble å gå langs stranden en times tid. Østersjøen i slutten av mai er ikke overbefolket, men noen sjeler traff vi. Mange på rusletur med og uten hund, noen på treningstur med eller uten musikk på ryggen, og noen skattejegere med pinner: På leting etter skjell eller kanskje rav.
Etter en halv times gange (omtrent da vi hadde tatt igjen det tapte fra den forlorne togstasjonen), ble vi var en stor, spiss stein uti havet. Kunne det være Ladyen? Er hun fortsatt her, etter så lang tid? Ja! Vrakrestene etter Lady Kathleen er fortsatt synlige, 72 år etter forliset. Hun begynner å bli sliten, men holder fortsatt stand.
Så da var det bare å svømme ut til Ladyen. Hun er populær blant fuglene, men skarven forlot åstedet i god tid, så det eneste vi så av liv der ute var strandfluer i massevis. Vannet var helt mørkt, og vi så ingenting under overflaten. Men vi fikk røre henne. Det var et sterkt øyeblikk for Idun. Med et annet utfall her, hadde ingen av de fem ungene til Kari vært født.
Når vi først var der, tok vi hele runden rundt vraket.
Tilbake på land var vi en del kaldere enn antatt. Det var 230 m ut til vraket, og temperaturen omtrent 12 grader i vannet. Begge følte seg kalde ved starten av svømmeturen, men så ble man vant, og det kjentes greit helt frem til klærne skulle på igjen. Men da var fingrene rimelig stive, gitt!
Så da varmet vi oss på enda en skål til minne om Kari.
Siden det ligger mange varianter av historien ute på nett, måtte Knut finne frem sin indre detektiv og lete etter sannheten. Det førte til en tur til dette bygget inne i skogen ved Sognsvann i Oslo:
Forlisets mappe var bestilt på nett og lå klar:
Foruten selve sjøforklaringa finnes det mye korrespondanse om oppgjøret for oppholdet i Riga og hjemtransporten. Kari beskrev togturen til Finland som forholdsvis enkel – type kuvogner! Omtrent samme opplegg som ‘ferieturistene’ til Sibir fikk? En danske i mannskapet «gikk berserkergang i fylla» og raserte hotellrommet sitt, så russerne sendte en skyhøy regning (11 113 rubler) for ødelagt inventar, som rederiet ikke følte seg ansvarlig for. I følge Kari ble flere i mannskapet helt rabiate, skeit i trappa og plaget betjeninga, så det kan muligens kanskje hende at regninga likevel ikke var for drøy.
Merkelig nok skriver sjøforklaringa om både fredag 28/11 og fredag 30/11 – på samme side (!). Ut fra andre dokumenter er vi imidlertid ganske sikre på at de gikk på grunn torsdag 29/11 og ble reddet fredag 30/11.
Vi har riktig storkost oss i denne prosessen, både med å finne vraket og å lete opp sjøforklaringen. Det passer godt å utforske Lady Kathleen til land og til vanns!