Senhøstes 1951, den 29. november, brøt det ut full storm i Østersjøen. 2400-tonneren ‘Lady Kathleen’ var på vei til Riga med ballast, hvor hun skulle hente salt. I dårlig sikt og store bølger mistet kapteinen styrefarten mens han prøvde å møte losbåten, og Ladyen gikk seg på en sandbanke. Det var ved munningen av den store elven Daugava, bare 200 m fra land, og skuta knakk i to. Ladyen var støpt av betong i 1943, under verdenskrigens skrikende mangel på jern. Hun hadde vanntette skott og kunne ikke synke – ifølge produsenten.
Har du hørt det før? At skip ikke kan synke? En generell regel burde kanskje være denne: Hvis du bygger et skip av et materiale som har større tetthet enn vann – ja, da kan skipet synke. Og betong er mye tyngre enn vann!
I stormens kav brøt det ut generell panikk blant mannskapet på Lady Kathleen. ‘Vi synker! Alle mann i livbåtene!’, skrek en sjømann. ‘Nei!’ brølte kapteinen, ‘Ingen går i livbåtene, for de kommer til å bli knust mot skutesiden!’. ‘Jammen, vi synker, vi må prøve!’. Kapteinen ga da ordre om å låre en tom (!) livbåt. Mannskapet stilte seg opp i kø så godt som de kunne i all slingringen, klare til å entre neste båt hvis den første berget. ‘Kvinner og barn først!’ sa Kari. Hun var telegrafist og eneste dame om bord. Plutselig kjente hun kapteinens hånd på skulderen: ‘Gnisten og kapteinen sist – gå inn og send SOS, du!’. Så da gjorde hun det. Imens viste det seg at kapteinen hadde rett, den tomme livbåten ble knust så fort den ble låret og de måtte i stedet vente på været.
Blant besetningens panikkslagne hop var det en som holdt hodet kaldt. Han hadde vært et nervevrak i seks år, var tre ganger torpedert under siste verdenskrig. Skulle ikke vært mulig å overleve det? Men her var han altså, i Rigabukta 1951, i full storm og et grunnstøtt skip. I alle disse årene etter krigen hadde han ventet og ventet på den neste torpederingen. Alltid på vakt, alltid ferdigpakket, alltid nervøs – det kom jo sikkert en torpedering til snart. Da katastrofen var et faktum og de andre slått av skrekk fant han roen for første gang på flere år. Det var jo nettopp dette han hadde ventet på! Kofferten var klar – han tok den i hånden og spurte: ‘Hvor er livbåten?’.
Inspirert av disse dramatiske hendelsene tenkte vi reise nordover fra Riga (siden vi nå først var der for siste innspurt av filmingen til «Sulis»-filmen) og ta et bad til minne om Kari Herje – Iduns mamma, som var med på havariet. Som sagt, så gjort. Det tar en halvtimes tid til Rigabukta fra Riga. Vi tok toget til Jurmala, og dette er et strandparadis vi virkelig vil anbefale!
Jurmala betyr ‘ved havet’, og det er et riktig passende navn. Byen har en befolkning på omtrent 50 000 og 33 km strandlinje. Her er det fint! Det finnes et utall flotte villaer i tre eller sten. Enkelte av husene har en overflod av karnapper og tårn, nesten som små slott.
Mellom byen og bukta er det et bredt belte med vakker, høyreist skog. Så høye bjørker har vi aldri sett før!
Rigabukta består av kilometer på kilometer med gyldne strender, innimellom (men ikke så ofte) også strandbarer. Spahotell finnes, men der har vi ikke vært. I Sovjettiden var Jurmala et av favorittstedene til Leonid Bresjnev og Nikita Krustsjov (nei, vi fant ikke skoen hans i fjæra).
I Jurmala passer det utmerket å bade! Svømmetrening går også fint, det er bare å holde stø kurs langs land.
Og en hyllest til Kari er ikke komplett uten en liten knert, denne gangen ikke hennes favoritt Linjeakevitt, men den mer kortreiste varianten Riga-balsam.
På toget hjem passet det fint å google litt – kanskje ‘O store internett’ kunne trylle frem mer informasjon om Lady Kathleen? Det ble noen interessante søk! Fortsettelse følger..