Húsafell er et såkalt ‘befolket sted’, og tidligere prestesete i Borgarfjarðar fylke, som har fostret flere personligheter og kunstnere. Gården, på omtrent 100 km2, var tidlig ute med overgang til turisme. Og det ser ut til å ha vært riktig så vellykket, all den stund bonden har hatt penger nok til å ordne seg med et eget fly og egen flystripe (bilturen til Reykjavík og småflyplassen der tar knappe 2 timer).
I tillegg til Langjökull, finnes det flere spektakulære turer i Húsafellområdet. En mulighet, som vi tok under coronaen, var å besøke en lavahule. Den lengste lavahulen på Island er Surtshellir (Kjempen Surturs hule) på nesten 2 km, mens Víðgelmir er den største (og videste, derav navnet). Kort er den likevel ikke, 1,5 km er da bra det.
Lavahuler dannes når flytende basalt renner ut av en vulkan og danner en elv av smeltet stein. Sidene og toppen av lavaen vil etter hvert kjøle ned og størkne, mens elva fortsetter å strømme inni skorpa, som inni et rør. Når vulkanutbruddet stopper, renner lavaen ut av ‘røret’, og man står igjen med en tom hule. Vulkanen som dannet Víðgelmir, befinner seg 33 km unna og lå under Langjökull.
Víðgelmir ble dannet under et vulkanutbrudd omkring år 930, dvs på slutten av landnåmstiden. I 1993 ble det funnet benrester og menneskelige eiendeler i hula, datert år 983-986. På den tiden var hula fortsatt varm, omtrent 20 grader. Ikke rart det var fint å bo der i vikingtida. Hus med sentralvarme fiks ferdig levert fra naturens side! Det er laget et (hedensk) dikt om dette vulkanutbruddet, Hallmundarkviða. Mest sannsynlig av en som faktisk opplevde det (!), og Þorvaldur Holbarki (som er nevnt i Landnåmsboka) er en kandidat. Det sies at han gikk opp til Surturs hule og drepte kjempen som bodde der. Turen inni Víðgelmir var både flott og interessant. Våre kameraer taklet imidlertid mørket dårlig, så bilder har vi lite av. Hula var imidlertid mer fargerik enn forventet, og der finnes både stalagtitter og stalagmitter, selv om om mye er fjernet av samlegale besøkende. Og så var det det at veggene så ut som smeltet sjokolade…
Dessverre er det ikke vann i Víðgelmir, så lavahulebading ble det ikke. Men etter huletur passer det svært godt med et bad, og vi vil foreslå et varmt bad denne gang (siden hula nå faktisk er kald). Húsafell Canyon Baths (Giljaböð) fra 2019 er et spektakulært alternativ.
Du blir fraktet til canyonen i minibuss, max 20 personer (vi var 4), og her har bonden Unnar Bergþórsson virkelig lagt inn en del strev for å få det til. For å finne varmt vann måtte det borres. Og han borret og borret, og fant varme 8 ganger, uten vann. Vann må man ha i badet, og heldigvis traff han blink på det niende forsøket. Der fant han en kilde som leverer fem liter 47°C vann per sekund. Etter en transportetappe på 200 m, renner vannet inn i potta og ender opp med de helt perfekte 39-41 grader. I Giljaböð er det røff gjenbruk og artige detaljer. Vi falt for knaggene, av brukte hestesko!
Og så var det lukkemekanismene på dørene – stein i talje. Stilig!
Et kjempefint bad! Rettelse, 3 kjempefine bad. Det ene lå helt nede i elva og hadde tilsvarende temperatur (omkring 10 grader).
Et av de andre – varme – badene var murt opp for å simulere Snorri Sturlusons bad på Reykholt. Og det var akkurat passe varmt.
Skal man lage noe slikt, må man kunne litt om stabling av stein. Heldigvis hadde de en lokal ekspert, som man kan se på undervannsbildet av dette bassenget.
Mens man ligger i badet kan man titte litt på småsteinene rundt badet, der er det mye forskjellig. Badene ligger midt i det som var magmakammeret i den 2,5 millioner år gamle Húsafell Central Vulcano. Enkelte konglomerater er fra magmakammeret, men ellers er mye av den gamle vulkanen skuffet på havet av istidene som kom etterpå. Og så har ei lita elv gravet og skapt den fine Hringsgil, hvor badene befinner seg i dag. Vel bekomme!