På en øy nesten uten jordsmonn kan man lure på hvordan de i fortiden fant trevirke for alle mulige behov. Noe måtte man bare slutte å drive med – ved til fyring ble for eksempel erstattet av tørket husdyrmøkk. Andre behov er vanskeligere å tilfredsstille, det være seg reisverk til takkonstruksjoner, eller tre for båtbygging. En løsning kunne være handel med ‘fastlandet’. Men noe som alltid hjalp var vrakplyndring, man lot ikke strandede båter ligge urørt – alt som kunne brukes ble berget. Og på Aranøyene bygget de dessuten båter nesten uten å bruke treverk.
The Aran Currach er en lett båttype, bygget opp av lekter trukket med canvas og deretter tjærebredd. Den er svært sjødyktig, og tåler dårlig vær med høye bølger. Det sies at fiskerne fra Aranøyene tidligere ikke pleide lære seg å svømme. Tankegangen var den at hvis havet var så opprørt at currachen gikk ned, ville de helt sikkert ikke overleve. Svømmedyktighet ville da bare forlenge pinen, som uansett kom til å ende med døden.
Tilbake i oldtiden ble currachene trukket med storfeskinn, og man regner det som sannsynlig at de første øyboerne kom til Irland og Aran-øyene i slike båter (i steinalderen). Lerretsbåtene er sårbare for punktering, og vanlige sko kan ikke brukes. I stedet ikler man seg tradisjonelle irske mokasiner av skinn med hårene ut, de såkalte pampooties.
En noe mer solid båt, Plassy, gikk på grunn utenfor Inisheer i 1960. HMS Juliet var bestilt av The British Navy i begynnelsen av andre verdenskrig, og den tjenestegjorde blant annet under de alliertes landinger i fransk Nord-Afrika. Etter krigen hadde ikke marinen bruk for skipet lenger, og det ble solgt til handelsflåten i 1947. I 1951 ble det kjøpt av Limerick Steamship Company, og omdøpt til MV Plassy, etter banken Plassey ved elven Shannon, oppstrøms Limerick by. Da hun forliste, var det i stykkgodsfart med en last bestående av blant annet whiskey, ullgarn og sko.
Det ble en strevsom redningsaksjon natt til 8. mars 1960. Mannskapet på 11 kom seg ikke i land på egen hånd, for livbåten var forsvunnet i stormen. Forholdene på Inisheer var enda enklere da enn nå; helt uten biler, strøm, veier – og toalett (!), som det ble kommentert ved 50-årsdagen for hendelsen. De 15 redningsmennene – også kjent som ‘The Rocket Men’ slet allerede med å få fram kjerra med utstyr (som kjørte seg fast 4 ganger på vei til havet), men været ble stadig dårligere og det var nesten ingen sikt på grunn av hvirvlende sand. Vel fremme i fjæra trengte de 3 forsøk på å få skutt en line over til skipet. De fleste brukte pampooties på beina, men de ble for glatte på svabergene, og mennene endte med å stå og jobbe i ullsokkene sine.
Selve redningen tok 4 ½ time, og foregikk ved bruk av knebuksebøye. Det er en innretning hvor en kort canvasbukse er festet til en redningsbøye, som dras frem med tau via en slags zip-line. Slik kan man redde en person om gangen, og operasjonen ved Plassy var meget vellykket. Hele mannskapet ble reddet, om enn sterkt nedkjølt, etter å ha blitt trukket til land gjennom det kalde vannet. Dette skjedde i fastetiden, men den brøt de straks ved å gi de forliste whiskey å varme seg på. Mannskapet hadde fått lønn dagen før og pengene lå i lommen, så da bar det rett på pub for å tørke pengene foran ilden slik at de kunne drikkes opp med en gang.
Det tok 14 dager før været ble såpass at skipet kunne bordes. Øyboerne gikk om bord ved lavvann, og berget både ull, sko og whiskey. De fikk også hentet seg dører og annet treverk, som gikk naturlig inn i pågående byggeprosjekter. Presten mante fra prekestolen at de ikke skulle røve vraket, men det hjalp ikke, i stedet var det da plyndringen virkelig skjøt fart. Flaske på flaske med skotsk ‘Black & White’ ble gjemt i potetåkrene (man ville unngå problemer med tollen), og bytte av sko foregikk i månedsvis etterpå. Det tok tid å få byttet høyre- og venstresko slik at man fikk passende par. Som en fortjent ‘straff’, hadde tollbetjenten med seg influensa da han endelig dukket opp – noe som fikk alle øyboerne til sengs.
Vi ville bade ved Plassy! Vraket ligger nå inne på selve Inisheer, dette skjedde i en senere storm. Her er det forholdsvis langgrunt med et kontinuerlig tog av dønninger som slår inn. Det ble noen diskusjoner om badeplass. Knut ville bade så nært vraket som mulig, men Idun var skeptisk. Vi hadde tross alt blitt advart mot å bade på denne siden av øya, på grunn av tidevannet. Men et lite stykke unna var det ei lita strand, og der var det mulig å få seg et bad uten å bli slått helseløs mot stein og rur.
Plassy har blitt en turistattraksjon i seg selv, og man har besluttet å la vraket ligge. Som en del av åpningssekvensen til TV-serien ‘Father Ted’, har hun blitt en del av den irske folkesjelen. Og fin, det er hun, synes vi. Rust kan være riktig så vakkert!
Kilder:
– Artikkelen ‘The Plassey Shipwreck’, Irelands Own, i anledning 50 årsdagen for forliset.
– Wikipedia