Port-en-Bessin-Huppain er en kommune i Calvados, Normandie. Her har det bodd folk siden bronsealderen. Byen Port-en-Bessin ble grunnlagt av vikinger, og dens skjebne har alltid vært knyttet til havet, noe som også fremgår av mottoet ‘Res Nostra Mare’ = Havet er vår lov. Den ligger i en liten dal (forkastning) mellom høye klipper, omtrent en mil fra Bayeux.
I 1972 slo den seg sammen med nabolandsbyen litt lenger inn i landet, Huppain (fra norsk/norrønt: Oppheim). Port-en-Bessin ble fra 1096 kalt ‘Port des Évêques de Bayeux‘ (Biskopenes havn i Bayeux), og det var biskop Louis de Harcourt som satte i gang utgraving av et dypere havnebasseng i 1475.
Denne første, ytre, havna ble ødelagt i en storm i 1622, og dette førte til nedgangstider i området. Først i 1866 var havna rekonstruert, og i 1870- og 80-årene gravde man i tillegg ut først et mindre og senere et større indre basseng i tillegg.
Port-en-Bessins eksistens er bundet til havet og fiskeriene, men under den allierte landgangen i 1944 fikk byen en ny og helt spesiell rolle. For å holde krigsmaskineriet i gang fantes det et stort behov for drivstoff. I starten av ‘Operasjon Overlord’ løste man dette på den noe tungvinte måten: Ved transport av kanner. I all hast ble det satt opp to offshore oljeterminaler, og den ene (utenfor Sainte-Honorine-des Pertes), ble knyttet til Port-en-Bessin med en rørlinje. Dette var et svært vellykket prosjekt, og allerede fra 14. juni 1944 passerte 100 tonn drivstoff denne lille byen hver dag.
Minnesmerket står ved den ytre havnen, og da passer det vel godt med et bad? Vi gikk ned til stranden like under Vauban-tårnet fra 1694, som ble bygget for å forhindre engelsk invasjon. Det fantes tidligere et lignende tårn på høyden ovenfor, men dette ble bombet av de allierte 6-8. juni 1944, i starten av landgangen.
Stranda nedenfor tårnet viste seg å være litt spesiell. Som et minnesmerke over stedets tradisjon for kamskjellfiske kan du der vasse i lag på lag med skjell. Her har de dumpet kamskjell i årevis!
Skjellene var imidlertid godt avrundet og slett ikke vonde å tråkke på, kanskje vi kan kalle dem ‘rullekamskjell‘!
Så da var det bare å hoppe uti? Vel… Joda, havet var friskt og fint – et stykke ute. Men vi opplevde ganske så mye vind denne dagen, og store dønninger, som virvlet opp sand inne ved land, derav brunt vann på grunna. Og dessuten dunger av tang å tråkke over, uten at vi normalt sett bryr oss stort om det. Imidlertid ble sanda veldig fort erstattet med stein utover (det forklarer haugene med tang kastet opp på land), og kombinert med bølgene så ble dette en litt blodig affære. Men bortsett fra det – et flott bad ved en veldig koselig liten by.
Og etter badet? Hvis du er interessert i rot og skrot fra 2. verdenskrig, så må du ikke gå glipp av ‘Le Musée des épaves sous-marines du débarquement’ (D-Day Underwater Wreck Museum), som stiller ut alle slags gjenstander og kjøretøy funnet på havbunnen etter D-Dagen. Dette museet gikk imidlertid vi glipp av, og vi vil derfor i stedet anbefale en tur innom bispebyen Bayeux. Der kan (og bør!) du gå innom ‘Le Musée de la Tapisserie de Bayeux’ for å se det berømte Bayeux-teppet.
Teppet skildrer gjennom 72 detaljerte scener, kong Vilhelm Erobrerens invasjon av England, samt slaget ved Hastings i 1066. Dronning Mathildes rolle i produksjonen har vært mye debattert, men fint er det uansett, og den norske audioguiden er veldig bra. Sitat Audioguide: ‘De nærmer seg land. Alle er glade. Selv hestene er glade!’. Detaljister kan her virkelig dypdykke i datidens mote, våpen, utstyr og hestehumør.
Teppet er 70 (!) meter langt og 0,5 meter høyt. Det var da en underlig størrelse, tenker du kanskje. Men dette er nøye planlagt – for å passe under triforiet i Bayeux-katedralens store skip. På denne måten kunne alle ‘lese’ tegneserien om Vilhelms bedrifter: Å vinne to slag og erobre England.
Det passer alltid med et katedralbesøk i Frankrike!
