Opprinnelsen til navnet Étretat har vært studert og debattert i det vide og brede. Fra gammelt av har man forsøkt å finne forklaringer fra keltisk og latin/gammelfransk, men uten helt å lykkes. Senere har utledninger fra norrønt fremstått som mer plausible, blant annet Torstad, Stútrstakkr (oppreist, høy stein) og Styrrstaðr = ‘styrmannsstad’ har vært foreslått som opprinnelse. Men en ting er sikkert, vikingene var her!
Denne lille byen nord for Le Havre er kjent for de tre buene som ligger på rad og rekke ved Den engelske kanal. Lengst nord (til høyre når man ser mot havet) er Porte d’Amont (Oppstrømsporten).
Til venstre for stranda ser man den flotte Porte d’Aval (Nedstrømsporten) med en brutt bue, d’Aiguille (Nåla) ved siden av, og lenger sør og usynlig fra byen: Manneporte (stor nok til et seilskip med fulle seil).
Den lyse fargen på klippene har gitt området navnet Alabasterkysten = ‘Den lyse kysten’ (ref ‘The White cliffs of Dover’ på motsatt side av Kanalen). Parallelt med kysten strømmer det ved Étretat en underjordisk elv ut i havet, og buene er erodert frem av denne elva. På eldre bilder kan man se koner vaske klær på stranden ved lavvann (i ferskvann). De flotte buene er altså skapt av kontinental erosjon og i utgangspunktet ikke av havet. Kalksteinen inneholder blant annet flint, som blir liggende igjen som rullesteiner på stranden når kalksteinen er oppløst.
Stedets eksistens er knyttet til havet, og på 1700-tallet ble østers dyrket og foredlet her. Kurver med skjell ble fraktet til Versailles over natten, slik at Marie-Antoinette kunne nyte fersk østers om morgenen.
På 1800-tallet begynte turister å strømme til stedet, og på slutten av 1900-tallet var fiske og fangst helt erstattet av turisme som levevei. Det er ikke rart, for her er det fint! Så fint at stedet er rikt skildret i både litteratur og malerier. Skaperen av Arsene Lupin, Maurice Leblanc, bodde i området, og hjemmet hans er nå museum (Le Clos Arsène Lupin, Maison Maurice Leblanc). Siste episode av Netflix-serien Lupin ble da også filmet i Étretat. Men mest kjent er kanskje likevel Claude Monets malerier av stranden og buene.
Klinkekulerullestranden ved Étretat er imidlertid noe krevende som badested. Det er faktisk svært god trening å vasse i småstein på ei strand som går bratt ned til havet. Dette minner litt om ‘Rocky’, som trente seg i god form ved å løpe i snø. Ett skritt frem og et halvt tilbake… Men trening har man jo bare godt av, og vannet var klart og friskt, så strandliv er absolutt å anbefale.
Ved Oppstrømsbuen (lurer litt på hva de kaller den når havet ebber) var det ingen forbudsskilt mot bading, kun mot det å gå helt inntil klippene. Så da var det bare å hive seg ut i det. Skal si det var strøm! Tidevannet var på vei inn, og straks man trakk beina opp fra bunnen ble vi dratt av gårde nordover. Her snakker vi 10-15 meters tidevannsforskjell… Kjempeskummelt når man ikke har følgebåt! Det ble ingen svømming under en eneste bue, vi holdt oss på stådybde.