Vi var i København i slutten av juni, og der var det full feiring av ‘Studenten’. I motsetning til den norske russetiden snakker vi her om en dags feiring (sies det, vi så festende studenter hele helga). Klassen leier en bil sammen (kan dette være en løsning på russebussgruppeproblemet i Norge?) og kjører rundt til alle foreldrene, mens de står på lasteplanet og fester. Alle studentbilene stopper på Højbro plads. Men uhell skjer – og noen fikk festen amputert dessverre.
Underlig nok hørte vi ingen synge ‘Tri smi kinisiri pi Hibri plids’, men det var tilstrekkelig ståk uten. Storkefontenen på oversiden av plassen var full av såpebobler, så der var det noen som hadde hatt det skikkelig gøy med oppvaskmiddel.
Ved Højbro har det vært bro over til Slotsholmen siden middelalderen. Dagens bro er fra 1878 og er tegnet av Vilhelm Dahlerup. Men spesielt høy kan vi ikke si at den er. Ved Højbro kan du møte Havmanden i form av et kunstverk laget av Suste Bonnén.
Kunstverket ble i 1992 gitt som gave til København by, mot at byen skulle stå for vedlikeholdet. Og det har de gjort – kunstverket er nå nyrenovert.
Til dette badeventyret trengte vi fotoassistanse, og det fikk vi av Une. Det er jo en enkel jobb når modellene er så fotogene som dette:
Vi tenkte først å hoppe uti ved bryggen til båtcruisene like ved statuene, men der var det forbudsskilt (mot å oppholde seg på bryggen – ikke bade). Og mens vi sto der og spekulerte kom faktisk båten, så da var det uaktuelt å bade derfra. Løsningen ble å bruke en av stigene på den andre siden av Højbroen. Idun var litt på alerten, skrekken er jo å bli reddet. Men det var ikke noe å bekymre seg for. Ingen tok notis av at vi skiftet, klatret ned og hoppet i vannet. Bare blide fjes og vinkende hender mens vi svømte. Og Kunsten? Kjempefin!
Eventyret om Agnete og Havmanden er tuftet på tradisjonen fra middelalderballadene, men det er en folkevise datert til 1800-tallet. Visen handler om Agnete, som forelsker seg i en havmann og blir med ham til havets bunn. Hun bor sammen med ham i åtte år, og føder syv sønner.
Når hun en dag hører kirkeklokkene ringe, ber hun om å få dra tilbake til menneskenes verden, og det får hun lov til – men havmannen minner henne på at barna vil savne henne svært om hun ikke kommer tilbake. Når Agnete treffer igjen sin mor, avsverger hun sine barn og drar aldri tilbake (i den mest vanlige versjonen, det finnes mange versjoner av historien og i noen av dem drar hun tilbake igjen ned i havet). Det blir stor sorg på havets bunn, og dette har Bonnén fått fint frem i bronseskulpturene.
Hans Christian Andersen skrev faktisk et teaterstykke om Agnete, men det ble en kjempeflopp. Hans senere historie om «Den lille havfruen», derimot, slo godt an. Den er jo rett og slett en omvendt vri på Agnete-historien. Agnete ble lokket ned i havet av en havmann, mens Den lille havfruen ble lokket på land av en «vanlig» mann. Andersen droppet ungene, men har også en skikkelig tragisk slutt. Utenom i Danmark, er vel Agnete glemt og «Den lille havfruen» står igjen for de fleste som noe H.C. Andersen har funnet på helt selv.
Et lignende motiv finner vi igjen i tradisjonen om å bli bergtatt. Hør for eksempel på Gåtes sang om Margit Hjukse. Hun tar imidlertid ikke det samme valget som Agnete.
Så da var det bare å svømme tilbake til menneskenes verden igjen. Det passet godt å bade med Havmanden! Vannet var slett ikke ekkelt. Like etterpå, derimot, oppsto det bensinlekkasje fra en fritidsbåt, og ikke like fristende vann.
Og hva gjør man i København etter et bad? Vi mener Tivoli er en passende mulighet.
