Når man har passert de gamle bryggene i Råkvåg, kan man gå videre rundt halvøya som danner vågen i Råkvåg. Der kan man møte alle mulige slags kreaturer! Vi fikk sansen for denne herremannen, men är lite osäkra på om metoo-vågen hunnit komma til Råkvåg?
Kan se litt skummel ut for damene han her, eller?
På vei ut av byen passerer man denne lille skjønnheten. Pittoresk så det holder, dette!
Det blir litt klatring over svaberg, men likevel en helt grei tur utover til Øyskjæret – Råkvågs badeplass nummer 1. Øyskjæret – det er sannelig et navn med svung! Her dobbeltmultipliserer man opp for å si det slik, og det er jo forsåvidt ikke unormalt (ref Nesoddtangen eller Vatnvatnet). Ingen tvil tillates. Men tvil blir det likevel – er dette en øy eller et skjær? Ingen av delene faktisk, i dag er det en halvøy med fastlandsforbindelse, om enn muligens kunstig.
Vi ønsket oss en rask dukkert i stedet for mil etter mil med sandstrand og vann til anklene og gikk derfor ut på selve Øyskjæret for å bade fra de fine svabergene. Og det ble et kjempeflott bad i solnedgangen. Så fint var det at vi ble helt oransje i ansiktene:
Noen med bedre innsikt i digitalkamera og fargekorrigering kan kanskje forklare effekten, er det overfloden av grønt som gjør blekansiktene til rødhuder?
I bukta innafor Øyskjæret er det en kjempefin, hvit sandstrand – perfekt for småbarn.
I grunnen kan man si at Øyskjæret passer for absolutt alle. Småbarna kan leke på sandstranda. Større barn og voksne kan bade fra svabergene – og gamlehjemmet ligger rett innenfor sandstranda. Her er alle muligheter!
På vei hjem etter kveldsbadet så vi noe interessant. Sko på linja!
Noen sier at dette betyr dopsalg, mens andre mener det er bare for gøy eller pur f… De lokale er visst i tvil, men i Råkvåg ser det ut til at det er like bra med 2 sko på linja som 2 fugler i hvert fall.
Med dette sier vi farvel til Råkvåg – uten å nevne at Iduns oldefar Benjamin gjorde det godt på sild i Råkvåg på slutten av 1800-tallet. Så godt at han fikk penger til å kjøpe gård på Lauvøya i 1872.