Longyearbadebyen

Det må jo være på grunn av mørketida!’ er det mange som har tenkt, ‘…at Longyearbyen har fått navnet sitt. Tre måneder uten dagslys hver vinter er jo veldig lenge. Men nei, det var John Munroe Longyear fra Boston, USA, som ga stedet navn etter seg selv, da han startet kullgruvedrift ved Advent Bay i 1906.

Advent Bay er en sidefjord til Isfjorden på Vest-Spitsbergen, og fra denne går Longyeardalen sørvestover, hvor den ender i 2 isbreer som i dag er ganske små: Larsbrea og Longyearbrea. Platåfjellet til høyre (vest) for dalen.

Kullgruvedriften på Svalbard startet med trøndere (!), da ‘Kullkompagniet Trondhjem-Spitsbergen’ i år 1900 skjerpet kull ved Isfjorden. ‘Trøndergruva’ var den aller første kullgruva da den åpnet på vestsiden av Platåfjellet i 1903. Men trønderne turte ikke gå helhjertet inn i gruvedriften, og solgte virksomheten til ‘Arctic Coal Company’ i 1905. Longyear var hovedaksjonær og øverste sjef i selskapet, som hadde hovedkontor i Boston. Longyear flyttet i 1906 gruveåpningen til østsiden av Platåfjellet, og det vokste opp et tettsted kalt ‘Longyear City’ omkring der dagens Svalbard kirke ligger.

Longyearbyen 1918, nedenfor gruveåpningen. Vi ser Larsbrea til venstre og Longyearbrea til høyre bak i bildet. Foto: Gunnar Horn / Norsk Polarinstitutt.

Gruve 1(a), eller Amerikanergruva, som den også kaltes, lå høyt oppe i fjellskråningen. Arbeiderne var stort sett nordmenn eller svensker, mens funksjonærene kom fra USA eller England, noe som medførte kulturcrash og hyppige streiker. Det var høy lønn, men harde forhold med tungt arbeid, knapphet på vann og dårlig ernæring, spesielt om våren før første båtanløp.

For et inngrep i denne naturs ensomme stillhet. Disse fæle arbeiderbrakkene der nede i dalen og kraftledninger oppetter dalen.’ Ref Fridtjof Nansen, etter å ha sett Amerikanergruva og Longyearbyen i 1912.

Etter 9 års drift ble virksomheten solgt videre til ‘Store Norske Spitsbergen Kullkompani’. Befolkningen var på knapt 200 personer, nesten bare menn. Selskapet var ansvarlig ikke bare for gruvedriften, men all infrastruktur, kommunikasjon, boligpolitikk og forsyninger.

Gruvearbeidere i fjellheisen til gruve 1. Inni gruva ble kullet fraktet med jernbanevogner trukket av hester. Ukjent fotograf / Svalbard Museum Photo Collection

Natt til 3. januar 1920 var det en stor kullstøveksplosjon i Gruve 1, hvor 26 arbeidere omkom. Eksplosjonen var så kraftig at en halv hest ble gjenfunnet på den andre siden av Longyeardalen, der bydelen Lia ligger i dag. Amerikanergruva ble stengt etter eksplosjonen (den var totalskadd), og året etter startet man i stedet opp produksjon i Sukkertoppen (Gruve 2) ovenfor Lia. I 1939 gjenåpnet man Gruve 1(b) i Platåfjellet, men med innslag lenger opp i dalen, over det som ble bydelen Sverdrupbyen.

1. maitog i Longyeardalen 1918. Vi ser kun ett hus i Lia. I dag ligger nesten hele Longyearbyens nyere bebyggelse der. Foto: Gunnar Horn / Norsk Polarinstitutt

Til minne om vannmangel og dårlig hygiene for arbeiderne i Amerikanergruva kunne det passe med et kaldt bad i Longyearbyen. Vi gikk ned til Sjøområdet, hvor det er anlagt en grillplass ved strandkanten. Utsikten kan ikke bli bedre enn dette!

Grillplass i solnedgang. Utsikt nordvestover med Hiorthamnfjella til høyre.

Det ble et flott bad i strålende sol. Landkallen var ikke alt for høy, den kunne lett forseres med en liten benk, men stedet er dessverre veldig langgrunt. Longyearelva, sammen med alle elvene fra Adventdalen danner et stort delta her i bunnen av Advent(ure) Bay. Navnet Advent har ingenting med førjulstiden å gjøre, det er en forenkling av navnet på den engelske hvalfangstskuta ‘Adventure’, som søkte havn i Isfjorden i 1656.

Fint, men langgrunt ved grillplassen.

Vi savnet en flytebrygge å hoppe fra, for å slippe å vasse kilometervis utover. Hvorfor ikke realisere Julie Lundeby Lerfalds Masteroppgave fra 2017? Den er prosjektert som et helt badeanlegg med flytebrygge, garderober, badstue og stupetårn. Og plasseringen? Ved grillplassen i Longyearbyen. Det hadde vært noe!

Etter badet kan man f.eks. gå til Polar Hotel Spitsbergen for en skarp en å varme seg på. Hotellet var faktisk bygd som deltagerhotell for OL på Lillehammer i 1994 og senere flyttet til Longyearbyen som hotell.

Denne karen synes visst det var litt lenge å vente eller kanskje han har fått for mange?

Ref:
https://polarhistorie.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *