Apostelen Paulus, født år 10 e.Kr, var som ung en ivrig kristenforfølger. Men på vei til Damaskus for å drive forfølgelse der, ble han blindet av et sterkt lys, han hørte Jesu røst og ble omvendt. Fra han var 35 år reiste han selv rundt og misjonerte for kristendommen, og hans brev danner grunnlaget for moderne kristendom. Etter tolv år med evangelisering kom han til Jerusalem, hvor han skapte så mye uro at han ble fengslet av romerne. På vei til rettsaken i Roma år 60 e.Kr, overlevde han et forlis utenfor Malta, og dette er noe Malteserne aldri kommer til å glemme.
Forliset er detaljert gjengitt i Apostlenes Gjerninger, kapittel 27: ‘… Vi ble nå kastet omkring i stormen, og den følgende dagen begynte de å kaste lasten over bord.’
Det finnes utallige kirker, gater og minnesmerker på Malta tilegnet Paulus’ forlis, blant annet kirken San Pawl i Buġibba, hvor deler av teksten er gjengitt på minst 10 forskjellige språk. Malteserne fokuserer selvsagt mest på beskrivelsen av tiden etter forliset, at de ble godt mottatt på Malta (AG 28). Da de kom i land, tente malteserne et bål for at de skibbrudne skulle få varmet seg. Ut av veden kom det en slange som bet Paulus. Da han ikke tok skade av slangebittet, ble han ansett for å være en gud, og malteserne lot seg omvende til kristendommen. Etter dette har det aldri vært slanger på Malta.
Tradisjonen tro skjedde forliset på nordøstkysten av øya Malta, ved to mer eller mindre sammenhengende øyer som i dag kalles Saint Paul’s Islands. Hele fjorden innenfor er også oppkalt etter hendelsen: Saint Paul’s Bay. ‘Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet. Da de var mette, lettet de skipet ved å kaste matvarene på sjøen. AG 27’
På den største av øyene ble det i 1844 satt opp en statue av Paulus, signert Segismondo Dimech og Salvatore Dimech. Statuen er restaurert flere ganger og velsignet av pave Johannes Paul II i 1990. Dit ville vi svømme!
En svømmetur over et sund på et par hundre meter ville være lett match for Badebadebade, tenkte vi i vår utsøkte optimisme. Og vi forberedte oss riktig godt, med maske, snorkel, svømmeføtter, dykkebøye og til og med en liten, oppblåsbar båt for å frakte klærne våre i (planen var å klatre opp til statuen når vi var vel fremme). Men så var det dette med årstiden, da. Vi reiste til Malta i februar for å få sol og varme, men var ikke riktig klar over at det blåser mye på Malta om vinteren. Det er en del båttrafikk i sundet, og vi ville ikke ta sjansen på ikke å synes i ruskete vær. Så det gikk både en og to uker før kvikk bris slakket av og vi kunne sette av gårde. Men endelig var vi i gang, i flatt og fint hav.
Beslutningen om å svømme på utsiden av øyene var ikke god! (Vi ville unngå oppdrettsmerdene på innsiden) Kommentar fra Knut før vi kom ut av le for Comino og Gozo: ‘Å så herlig, det kjennes som å fly!’ Svar fra Idun etter at sjøen ble grovere: ‘Det føles som å svømme i en vaskemaskin! Tenk om jeg blir sjøsyk?’
Landgangen etter forliset er beskrevet slik i AG 27: ‘Da det ble dag, kjente de ikke landet, men de ble var en vik med en sandstrand. Der bestemte de seg for å sette skipet på land, om det var mulig. De kappet da ankrene og lot dem gå i sjøen. De løste også de tauene som de hadde surret rorene med. Så heiste de forseilet for vinden, og styrte mot stranden. Men de drev inn mot en grunne som hadde dypt vann på begge sider. Her støtte de på med skipet. Forskipet satte seg fast og sto urørlig, men akterskipet ble etter hvert slått i stykker av de kraftige brenningene. Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen av dem skulle svømme bort og rømme. Men høvedsmannen, som ville berge Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg ut og komme seg på land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På den måten fikk alle berget seg i land.’
Det ble ingen landgang på Saint Paul’s Island. Vi hadde nok klart det, men det ville blitt blodig i dønningene. Konklusjonen? Forliset skjedde nok ikke i Saint Paul’s Bay. Men det finnes visstnok et sted lenger sør på øya kalt Munxar, ved en fjord som heter Saint Thomas’ Bay. Denne stranda har et rev utenfor, hvor det lett kan forlise skip. Fortsettelse følger – kanskje…
