Like nordøst for Værnes ligger en liten øy som kalles Steinvikholmen. Den er knyttet til fastlandet av en landtunge som legges under vann på flo sjø.
Nesten hele holmen var tidligere dekket av en slottsfestning bygget av den siste erkebiskop i Norge, Olav Engelbrektsson. Steinvikholm slott ble satt opp i rekordfart, kun 7 år, og det hele sto ferdig i 1532. Erkebiskopen tok tilhold på Steinvikholmen under reformasjonen, men flyktet da han innså at slaget var tapt og unnsetning uteble. Festningen var ikke nyttig under beleiring pga mangel på ferskvann. Fra 1575 gikk Steinvikholm slott ut av bruk, og stedet ble senere benyttet som steinbrudd. Det var derfor lite igjen av byggverkene da Fortidsminneforeningen kjøpte anlegget i 1893. I dag er stedet et populært utfartssted og badeplass, og operaen Olav Engelbrektsson har årlige oppsetninger på holmen. Gressletta nedenfor murene lå i tidligere tider under vann, men i dag er dette et flott utgangspunkt for bading på den fine stranda nedenfor. Et supert sted for barnefamilier!
Etter omvisning innenfor murene passer det godt med et bad utenfor. Vi la badeturen til flo sjø, for vi ville svømme rundt holmen. Det hjalp for så vidt ikke stort med flo, det ble en del vassing i starten, ut fra stranda og under gangbroa til holmen. Vanndybden under broa var bortimot 20 cm.
Festningen er bygget i en rombeform med to tårn plassert diagonalt, en topp moderne byggestil fra tidlig 1500-tallet. Murene er 4-5 meter tykke. Erkebiskopen brukte stort sett alle skatteinntekter på dette byggeprosjektet de syv årene arbeidet pågikk.
Selve svømmeturen gikk greit. Vi forventet angrep fra måsekolonien, men de lot seg ikke affisere av oss, merkelig nok.
Husmannsplassen ‘Slottet’ ble satt opp omkring 1850 og var bebodd til 1970-tallet.
Etter rundturen var det tid for å ta frem flaska med Steinvikholm Aquavit, som Knut hadde slept med seg hele veien, i den vanntette posen. Denne akevitten produseres til minne om akevitten som lensherren i Bergen, Eske Bille, sendte erkebiskop Olav Engelbrektsson i 1531. Sitat følgebrevet (fra Wikipedia): «nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes. Jeg ville gierne sendt Eders Naade mere deraf, men naa staaer ikke Urthene her at bekomm.» Dette var første gang akevitt nevnes i skriftlige kilder i Norge.
Det passer ofte med en ankerdram – for den som ikke kjører. I bakgrunnen sees hovedtårnet ‘Bonden’.
Akevitten var god den, og nå har denne flaska dessuten passert den linje Steinkvator to ganger og er per def oppgradert til linjeakevitt.
Men så var det dette med den vanntette posen da. En flaske akevitt ble nok for mye for vanntettheten. Posen tok inn vann, og begge mobilene ble våte. Iduns mobil lot seg motstrebende lade opp igjen etter en natts surmuling. Knuts mobil derimot… Den mobilen er fortsatt død, selv etter en natt i rispose, så da blir det mobilkjøping på mandag – ellers kan han ikke logge inn på jobben! Jaja, sånn går no dagan.