Halvparten av Badebadebade er født og oppvokst på Svalbard, og som medlem av en stor familie er det stadig nye muligheter for festivitas 78° nord. De siste årene har det gått i påskekonfirmasjoner, siden Iduns storesøster Jorunn har to døtre som bor på Svalbard med sine familier. Tusen takk for invitasjonene, Mona og Ingrid!
For oss som vokste opp i Longyearbyen på 60- og 70-tallet, er det fint, men rart, å komme tilbake på besøk. Fjellene er de samme, selv om en del rot og skrot (les: kulturminner i form av rester fra kullgruvedrifta) er revet eller falt ned. Breene innerst i dalen, derimot, er mye mindre nå enn de var for 50 år siden.
Og så selve byen, da! I dag foregår det meste av boligbyggingen i Lia, Elvesletta eller Adventdalen – der fantes det ikke bebyggelse for 60 år siden. Idun vokste opp i et av de fire første husene som ble bygget i Lia, den såkalte ‘Millionbyen’.
Navnet Millionbyen kom av prisen. Det var uhørt at ledelsen brukte så mye penger på å bygge eneboliger til seg selv. Som gruveingeniør var ikke Iduns pappa en del av toppledelsen i SNSK, men siden han hadde så mange som 5 barn, fikk han et av de 2 største husene til disposisjon likevel.
Longyearbyen var fra 1916 en såkalt ‘Company Town’, der gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK) i begynnelsen sto for alt av boligbygging, logistikk, infrastruktur og kommunikasjon. Langt de fleste beboerne var menn, som bodde i brakker og spiste i messa. Familieleiligheter var mangelvare, så det var bare funksjonærer som kunne ha familiene hos seg. I Iduns barndom fantes kun en butikk, som solgte klær, toalettsaker og suvenirer, men ingen kolonialvarer.
Kolonialvarene ble bestilt fra Proviantlageret en gang per måned. Husfruen måtte derfor ha en klar formening om hva som skulle spises den følgende måneden, når hun fylte ut bestillingslista. Ikke rart da, at Iduns mamma kom til å skrive litt feil da hun skulle bestille laurbærblader til juleforberedelsene i 1954. Hun trengte jo flere kilo av både mel og sukker, så da ble det bestilt 1 kg laurbærblader i samme slengen. ‘Hu Kari Løwø har bestilt 1 kilo laurbærblad! Det skal hu jaggumæ få!‘… sa gutta på Proviantlageret. Det ble ikke laurbærblad på de andre fruene den vinteren…
En annen ting som gjør livet i Longyearbyen 2025 svært forskjellig fra 1960- og 70-tallet, er at fjorden ikke fryser til lenger. Da Idun var liten arrangerte SNSK høstfest i november, etter at siste båt hadde forlatt Isfjorden. Da var det ingen mulighet for å reise ned til fastlandet eller få besøk derfra før første båt kom – i mai. Det som var der oppe, ble værende der, og intet nytt kom til – bortsett fra noen få nyfødte. Vinteren 1965/66 ble det født 5 barn i Longyearbyen, og Idun var et av dem.
Intet nytt gjaldt også virus. Ingen influensaepidemi i januar! Men ikke la oss fortsette å mimre om det som en gang var. Vi ser positivt på utviklingen, og må innse at det er (minst) en praktisk fordel i at fjorden ikke er islagt hele vinteren: Isbading er mye, mye enklere ved åpent vann!
Som glade vinterbadebadere, kunne vi ikke la være å leie Svalbadstua, minst halve badebadebade er jo også ekstremt glad i å ta badstue.
Vi håpet på stor tilslutning fra familien, men det var mange som ikke hadde tid midt i alle konfirmasjonsforberedelsene. Oppmøtet kokte ned til Hilde og Vegard – men de gikk ‘all in’, og det ble mye moro!
Temperaturen var 18 minus over vann (12. april…), og kanskje minus 2 i vannet? I mangel av store dyr forsøkte Idun og Knut med vekslende hell å leke sel på isflakene. Artig, ja!
Konklusjon: Å Svalbade er stor stas, også uten å treffe på store dyr. Men det blir fort blodig når man med tynn menneskehud prøver å late som man er en sel.
