Eyjafjörður er en av Islands lengste fjorder, 6 mil lang og 25 km vid på det bredeste. Fjorden ligger midt på Nord-Island. I forhold til resten av Island er området Eyjafjörður med sine 25 000 innbyggere tett befolket, den høyeste befolkningstettheten nest etter Hovedstadsområdet.
Nordvest i Eyjafjörður (fjorden har fått navn på grunn av øya Hrisey), ligger Hauganes, i den tidligere kommunen Árskógströnd. Dette lille stedet med omkring 100 innbyggere driver litt turisme, blant annet en campingplass og hvalsafari. Som seg hør og bør finnes det også muligheter for varme bad. Hauganes Hot Pot er en liten perle! Et veldig enkelt opplegg ja, dusjene virker ikke alltid, men prisen er helt innafor – du trenger faktisk ikke kjøpe billett for å bruke anlegget! Det finnes imidlertid en betalingsboks hvor du anmodes om å donere et passende beløp. Gjør dette med en gang – i tilfelle driveren plutselig dukker opp, for det gjør han! – så har du samvittigheten i orden.
Anlegget består av 4 plastbaljer med forskjellig temperatur, den ene er laget for barn og formet som en båt, det er for så vidt en båt. Alt er plassert på en vakker svart strand, hvor man innimellom kan forfriske seg i den ikke spesielt varme fjorden. Forvent deg krystallklart vann! Kanskje dukker det opp noen turgåere i boblejakke mens du svømmer i havet… Kort sagt helt nydelig, og hyggelige folk! Anlegget er samlokalisert med campingplassen, og det finnes et artig utformet spisested like ved, med god mat – Baccalá Bar.
Fra badet kan man se Kátlufjall, hvor den fæle kvinnen Þorkatla ligger begravet (Kátluhóll), men hennes historie tar vi ikke her. Nedenfor fjellet, nord for Hauganes, finnes et sted som heter Kálfskinni (!) Også vi da, som trøndere, trodde at det fantes kun ett sted i verden kalt Kalvskinnet, nemlig i Trondheim. Her ble i sin tid kong Rørek av Hedmark begravet (på islandsk kalt Hrærekur), den eneste norske kongen begravet på Island. Rørek sloss mot kong Olav Haraldsson (senere kjent som St. Olav), den gang i år 1021 da Olav bekjempet 5 konger før frokost, ref Flatøybok bind 3:
Kongene hadde ikke vaktmannskap til å stå imot, de ble alle fanget og ført frem for kongen. Rørek var en fremsynt mann og hard i hug. Kong Olav tenkte han ikke var til å stole på, selv om han gjorde forlik med ham. Han lot Rørek blinde på begge øynene og tok ham med seg, for han fryktet klokskapen hans hvis han var uskadet, men ville likevel ikke drepe ham for brorens, Øymunds skyld. Øymund var Olavs fosterbror.
Denne Kong Olav var altså den fyren Trondheim følte det logisk å oppkalle et sykehus etter! Men det er klart: sykehuset får jo flere kunder dersom folk driver og lemlester hverandre, kanskje det er en slags logikk her allikevel…
Kong Olav hadde Rørek hos seg etter dette, og under høymessen Kristi Himmelfartsdag gikk den blinde Rørek til angrep på kongen:
Og da messen var i gang, sto kongen opp med løftede hender og bøyde seg mot alteret. Da spratt Rørek opp, raskt og voldsomt. Han stakk etter kong Olav med en slik saksekniv de kaller ryting. Stikket kom i overkappen i de foldene han hadde latt falle ned. Klærne ble skåret mye i stykker, men kongen fikk ikke sår.
Kongen ba da Torarin Nevjolvsson om å ta med seg Rørek og gi ham til Leiv Eiriksson på Grønland. Med dårlig bør kom han seg ikke lenger enn til Island, hvor Rørek bodde tre vintre før han døde i sott. Rørek var kjent for mistrivsel, men når man har mistet kongeverdigheten, riket sitt, synet og landet, er det vel lov å være litt sur. Til slutt ser det ut for å ha blitt en slags forsoning med livssituasjonen:
Da ga Gudmund (fra Mödruvellir) ham opphold på en liten gård som heter Kalvskinn (i Árskógströnd). Der var Rørek tredje vinteren. Der var det få tjenestefolk. Rørek sa at siden han hadde mistet kongedømmet, hadde han ikke likt seg noen plass så godt som der. Her var han høyt ansett av alt folket.