En times kjøring øst for Húsavík ligger gudeborgen Ásbyrgi. Dette er litt av et sted! Ei slette omsluttet på tre sider av 100 m høye klipper, med en klippeøy imellom. Klippen i midten kalles Eyjan (Øya). Sett ovenfra minner det hele om et gigantisk avtrykk av en hestehov. Klart dette må være et spor tråkket av Odins hest Sleipner!
Vitenskapen tolker imidlertid geologien litt annerledes. Klippene er lava dannet ved vulkanutbrudd fra Stóravíti for drøyt 10 000 år siden. Kløfta ble gravet ut senere. For 3 000 år siden var det 3 aktive vulkaner under nordsiden av Vatnajøkull, som skapte dramatiske flommer av smeltevann nordover, og dermed Ásbyrgiklippene.
Ved Ásbyrgi er det godt tilrettelagt med gangstier, og om sommeren arrangeres det også guidede turer i området. Ta deg tid!
De som kan se alver (og på Island er det slett ikke uvanlig), har fortalt at inni disse klippene finnes det mange alvehjem, offentlige alvehus og til og med en alvekonsertsal. Det er flere historier knyttet til stedet, blant annet om den ulykkelige kjærligheten mellom fattiggutten Huginn og Heiðbláina, som var datter av storbonden i Ásbyrgi. På grunn av standsforskjellen fikk de ikke lov til å gifte seg, og de var svært ulykkelige. En natt kom en alv til dem i en drøm. Hun var svært trist, for hennes elskede var blitt fortrollet til et vannmonster. Nå bodde han i Botnstjörn og kunne bare komme opp når midnattssolen skinte på klippene. Alven fortalte at Heiðbláina kunne bryte trolldommen dersom hun konfronterte nøkken og kastet de mest verdifulle tingene sine i gapet på den. Så gjorde jenta, trolldommen ble brutt og alvekvinna betalte tilbake ved å ordne det slik at Huginn og Heiðbláina likevel fikk gifte seg. Det lønner seg alltid å hjelpe en alv!
Hvis du skulle høre gråt i alveheimen, kan det derimot være alven Bjartmar som sørger over den foreldreløse Una, men det er en lang historie som vi ikke tar her. Evne til å se eller høre alver har ikke vi, så da måtte vel et bad i Botnstjörn være en god idé? Vi har vært i Ásbyrgi to ganger. Den første gangen var det vinter (april), og hva kan gå galt da?
Vel, det var dette med is på vatn… Det ble ingen bading i april. Så da var det bare å ta turen neste gang vi var i Húsavík, i september. Hva kan gå galt i september?
Når det gjelder bading så er det i grunnen ganske mye som kan gå galt. Klassisk problem: Det er ikke dybde nok. Gidder man virkelig bade når det kun blir et lite dypp? Nei, et bad uten å våte ryggen blir for dumt, så dette badet ble et ‘ikke’. OG – ved nærmere ettersyn: Det er ikke lov å gå utenfor stien, så da må vi konkludere med at bading i Botnstjörn faktisk er forbudt. Sannelig bra Botnstjörn også er for grunt, så slapp vi den fristelsen.
Ved veien mellom Húsavík og Ásbyrgi finnes et lite museum på en gård ved havet: Minjasafnið á Mánárbakka. Det er vel verdt et besøk! Her har de blant annet funnet en perle i jorda, en såkalt øyeperle. Perlen er museumsfaglig vurdert i Norge, og vi fikk se et brev fra Tromsø museum, som forteller at slike perler stammer fra sen vikingtid (900-tallet), med opprinnelsessted Turkmenistan (!). I Norge er det funnet 55 øyeperler, blant annet på Hadsel og Borg i Lofoten, og på Kvaløya i Troms.
Et besøk på Mánárbakka museum passer bra på vei til eller fra Ásbyrgi. Selv uten kontanter fikk vi omvisning! Gården har tilhørt samme familie i en ubrutt rekke helt fra Landnåmstiden. Så vidt vi skjønner ut i fra ‘Landnåmsboken’, betyr det at dagens beboere er etterkommere etter Bodolv, som utvandret fra Agder på 800-tallet.
‘Bodolv het en mann som var sønn til Grim Grimolvsson fra Agder og bror til Bodmond. Han var gift med Torunn, datter av Torolv frode, og deres sønn var Skjegge. De fór alle til Island, men skipet deres forliste ved Tjörnes, og de var på Audolvsstad den første vinteren. Bodolv tok hele Tjörnes mellom Tunguá og Os. Han var siden gift med Torbjørg holmesol, datter av Helgi magri. Datteren deres var Torgerd, som var gift med Åsmund Ondottsson.‘ Ref Landnåmsboken
P.S.: Ved neste Islandsbesøk sendte vi kontanter til Mánárbakka, så vi fikk gjort opp for oss til slutt.
Ref: ‘Landnåmsboken‘, ISBN 82-03-17753-0