Hvorfor i alle dager må man ta et flere dagers sikkerhetskurs for å jobbe offshore? Hvor kommer den idèen fra? Dette vil vel de fleste ikke tenke så mye på, men når det plutselig er din tur å dra på kurs, det er da du begynner å lure.
Da man startet opp prøveboringer på 1960-tallet, var det med helt blanke ark. Vi hadde mange gruver i Norge, og vi var store på skipsfart, men å bore og produsere olje og gass til havs, nei der hadde vi ingen erfaring. Det ble å lene seg mot amerikanske selskaper, som hadde både kompetanse og kapital. De første leteboringene på norsk sokkel ble gjort av Esso i 1966, de hadde erfaring fra offshore-felt blant annet i Mexicogulfen. Der ble personellet på 50-tallet transportert ut til riggene i båt – en metode som hadde sine ulemper. Det ene var tidsbruken. Viktigste argument imot var likevel sjøsyke. Man risikerte at arbeiderne var syke og i dårlig form når de startet arbeidet offshore. Det aller første helikopteret til å bli sertifisert for sivil luftfart var Bell 47B i 1946. Utover 50-tallet kom helikoptertyper med plass til flere passasjerer, og man bestemte seg fra første stund for å bruke helikopter ved all persontransport til og fra norsk sokkel. Myndighetene ønsket at en norsk leverandør skulle stå for helikoptertrafikken, og kontrakten gikk til Helikopter Service A/S. To Sikorsky S-61 maskiner ble kjøpt inn, de kjørte fire turer per uke. Med denne aktiviteten var inntektene langt fra tilstrekkelige, og Esso sponset Helikopter Service A/S med ca 60 000 dollar per måned i begynnelsen. Det var Phillips som fant det første drivverdige (kjempestore) oljefunnet ‘Ekofisk‘ lille julaften 1969. De første tiårene var preget av en viss cowboymentalitet. Fokus var på effektivitet og produksjon, fagforeninger var forbudt, og sikkerheten ofte så som så. Redningsdrakter ble for eksempel ikke brukt.
Det viste seg ganske snart umulig for myndighetene å ha kontrollansvar på alt som skjedde i petroleumsindustrien. Utviklingen gikk til dels så raskt at regelverket stadig hang etter, og kontroll offshore var vanskelig og tidkrevende logistikkmessig. Oppbyggingen av sikkerhetssystemer ble presset frem av ulykker. Hvis man ser på Ekofisk, så medførte den utbyggingen alene 45 dødsfall, hvorav 1/3 var tilknyttet helikopterhavarier. Lederen for Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling Arne Flikke trakk seg sommeren 1974 pga manglende ressurser til å utøve kontroll. Løsningen var internkontroll. Oljedirektoratet skulle sjekke at systemene var i orden, men man skulle ikke gå inn i detaljkontroll på hver enkelt installasjon. De selskaper som ikke fikk på plass en fungerende internkontroll, risikerte å bli ‘straffet’ ved neste konsesjonstildeling. I 1978 kom det en utredning (Leiro-utvalget) som anbefalte 3 ukers sikkerhetskurs for offshoreansatte. Dette var imidlertid ikke iverksatt da Aleksander Kielland tippet rundt 27. mars 1980. I denne katastrofen døde 123 personer. Av de 212 som var ombord da ulykken skjedde, hadde kun 76 personer gjennomgått sikkerhetsopplæring. Sikkerhetskursene er altså en følge av Aleksander Kielland-ulykken. Redningsdrakt var ikke påbudt hos kontraktørselskapene offshore, og nesten alle som omkom i Kielland-ulykken var ansatt i kontraktørselkaper. Sjøfartsdirektoratet bestemte derfor høsten 1980 at alle offshoreansatte skulle utstyres med redningsdrakt.
De viktigste funksjonene til drakta er isolering (holde på varmen) og oppdrift. Ved evakuering i vann vil bruk av drakt øke sannsynligheten for overlevelse betraktelig.
Offshore sikkerhetskurs (2024) består av et 4 dagers grunnkurs, som må friskes opp med et 2 dagers repetisjonskurs hvert 4. år. Et av hovedelementene er opplæring i bruk av redningsdrakt inkludert pustelunge og helikopterevakuering under vann (HUET). Pustelungen er en vanntett pose som er montert i kragen på drakta. Til posen er det montert en slange, ventil og et munnstykke. I en nødsituasjon blåser man luft inn i posen og stenger ventilen før man kommer i kontakt med vann. Da har man en luftreserve å puste i frem til man kommer opp av vannet. Redningsdrakta har masse oppdrift, så når man først kommer ut av helikopteret trengs det ikke svømming for å nå overflaten. Når det er sagt, så vil ikke denne kursingen, eller redningsdrakt for den sagt skyld, hjelpe det minste hvis girboksen går i stykker (som i Turøy-ulykken 2016).
Før man kommer så langt som til helikopteret må man gjennom en del innledende øvelser for å bli vant med pustelungen. Idun var såpass ute av trening, at hun pustet i vei i slangen uten å lukke ventilen først (mens vi ennå sto på land og sjekket utstyret). Det var da 3 år siden forrige offshoretur og 4 år siden forrige kurs. Sannelig lurt med repetisjon! Øvelsene i vann gikk bedre. Først var det å ligge på magen med fjeset i vann og puste i pustelungen 20-50 sekunder. Deretter å trekke seg bortetter bassengkanten i et tau, liggende på magen. Siste øvelse før helikopteret var å henge opp ned på bassengkanten, med foten rundt bassengstigen og hodet ned. Ikke avskrekkende for ei som er glad i vann, altså. Er man uvant med vann, så stiller det seg naturligvis helt annerledes.
Pulsen stiger adskillig ved ankomst helikopter. Under helikopterøvelsene har du en instruktør som passer bare på deg, at alt går bra. Det øves på å feste sikkerhetsbeltet (4-punkts) skikkelig, det er det første man skal gjøre hvis man hører piloten si: ‘Brace, brace’. Det går diverse historier om ting som har gått galt på kurs, og en klassiker er å snu festet for selene bak-frem. Åpningsmekanismen er enkel å utløse, men en kollega av Idun hadde en gang snudd den slik at den vendte inn mot magen, med påfølgende stress, han mistet tak i referansepunktet sitt (vinduskarmen), og havnet i taket (gulvet) av helikopteret da det ble snudd opp ned under vann. Da er det greit med instruktørhjelp!
Instruktørens undersøkende blikk på Idun snudde til latter da hun innså at ‘Herlighet, du liker jo dette!’. Etter 4 evakueringer fra helikopter under vann, er konklusjonen den at det er passelig kjempeartig når jobbejobbejobbe blir til badebadebade!
Ref:
https://www.aftenbladet.no/
https://www.norskolje.museum.no/
Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim: Norsk Oljehistorie, ISBN 82-7443-018-2
Store Norske Leksikon
Wikipedia
Spennende lesing og kjempebra jobb dere gjør!
Det var koselig å høre!
Meget interessant!
Artig at du likte det!