De maltesiske øyer ligger som et arkipelag av kalkstein på den afrikanske tektoniske platen. Kalksteinen ble avsatt i havet for mellom 8 og 20 millioner år siden, så dette er svært ungt land.
Ved slutten av siste istid var Malta landfast med Sicilia på grunn av det lave havnivået, og de anses som en enhet geologisk sett (selv om Malta ikke har vulkansk aktivitet). Når nå bølgene bryter mot kalksteinen dannes de flotteste formasjoner, så her er det bare å ta snorkelen fatt og utforske!
Vi hadde lest om 2 flotte snorkleattraksjoner helt nord på øya Malta, og de måtte sjekkes ut: The Blue Hole og Coral Lagoon.
Vi tør ikke tenke på hvilke reaksjoner disse steintårnene hadde ført til på Island, der vardebygging er strengt forbudt. Men vi er enige med islendingene: det må da gå an å gå seg en tur uten å sette spor etter seg!
Det var bare noen få hundre meter å gå fra parkeringsplassen før man kom fram til det blå hullet, ingen problem med det. Men åpningen da? Knut hadde lest et sted at man kunne svømme inn. Det ble litt tråkking frem og tilbake, samt litt googling, før vi tittet ned i hullet fra den andre siden. Der var buen!
Dette ble starten på et lite klatrehelvete. Det viste seg at det blå hullet og korallagunen er samme sted (eller mest sannsynlig er det en som har misforstått og lagt inn «Blue Hole» feilaktig i Google Maps her, fordi det er et artig snorklested på Gozo som heter dette). Begge navnene er dekkende, og når man klatrer på koraller… Joda, det går fint med skoa på, men vi hadde hverken våtsokker eller -sko. Advarsel: Gå ikke barbeint på fjell som ser ut som koraller!
Neste problem var bølgene. Frisk bris fra vest fikk pulsen opp, men vi kom oss i havet vest for åpningen uten større problem. Dette er et kjempefint snorklested!
Lagune eller hull? Spiller ingen rolle, vi elsket å svømme inn dit. Det var færre fisk (og mennesker) enn ventet, men veldig fint lys både over og under vann. Men det er klart, lagune høres jo vakrere ut enn hull.
Vel inne, var det som ventet helt stille hav.
Det var også flere huler videre inn, så det var litt å utforske. Dessverre hadde vi ikke med lys.
Tilbaketuren? Bortsett fra at vi hadde glemt å ta ut me, så gikk det nesten helt bra. Vi svømte hundre meter for langt før vi gikk opp, brenningene var fortsatt like store, med blødende hender og føtter som resultat.
Men vi angret ikke! Vi har aldri angret på et bad. Ikke ennå!