Munningen av Seinen har til alle tider vært et viktig knutepunkt mellom innlandet og havet, og her mener vi bokstavelig talt ‘alle tider‘. Menneskelig aktivitet går tilbake hele 400 000 år, til forhistorisk tid. Dette var også Asterix-land (galler-romersk), med aktiviteter knyttet til trafikken på Seinen. Byen Francispolis ble formelt grunnlagt i 1517 av kong François I (i frykt for engelsk invasjon), men da var byen allerede etablert. I mange år ble den kalt Le Havre-de-Grâce (Nådens Havn), og etter revolusjonen bare Le Havre (Havnen).
Le Havre hadde i 1914 omkring 150 000 innbyggere. Under første verdenskrig døde 7 500 av dem, for det meste sjømenn og soldater. Selve byen slapp imidlertid unna bombardementene fordi fronten lå mye lenger nord. Andre verdenskrig ble imidlertid en katastrofe for byen. Le Havre ble okkupert av tyskerne, 5 000 mennesker ble drept og 12 000 hjem ødelagt (både ødeleggelser av nazistene da de trakk seg tilbake, men også av massiv alliert bombing). Resultatet ble stor fraflytning, og folketallet i 1945 var nede i ca 100 000. I dag har Le Havre igjen 150 000 innbyggere, men er atter i nedgang.
Etter krigen ble det besluttet å gjenoppbygge byen så raskt som mulig, uten å kopiere det som var der tidligere. Arkitekten Auguste Perret tegnet et helt nytt sentrum i armert betong, og denne unike bykjernen ble satt på UNESCOs verdensarvliste i 2005. Byggingen skjedde ved bruk av prefabrikkerte elementer, hvor hver modulenhet utgjorde 6,24 m. Restaureringen ble avsluttet med innvielsen av Saint Joseph-kirken i 1964.
Perrets bruk av betong i en modernistisk stil ble ikke umiddelbart berømmet, og videreutvikling av stilen i Øst-Europa har skapt betegnelser som ‘Stalin-arkitektur‘ om den. Og ja, det blir kanskje litt voldsomt.
Vi besøkte Le Havre en helt ordinær søndag, og byen fremsto som kald, kjedelig og tom for folk. Når det er intet å gjøre, så passer det godt med et bad, tenker du kanskje, og ja, det gjorde det. Området rundt Le Havre er fullt av vann og sump (det er jo Seinens delta), men nordvest for byen finnes en flott, lang, rullestensstrand mot havet.
Der var det folk! Og der var det måser. Og i nord er også deler av den gamle byen bevart.
I prosjektet ‘Un Eté au Havre’ (En sommer i Le Havre) i 2017, feiret man havnen og byens 500 års jubileum. Flere av kunstverkene har siden blitt permanente elementer i byen, blant annet UP #3 av Sabina Lang og Daniel Baumann.
Det ble et fint bad i Le Havre, omgitt av måser og til dels slitne ungdommer. Men vi synes i grunnen det ikke passet særlig godt med massiv bombing av ‘Nådens Havn’.
