Svensken Nils Persson grunnla Sulitjelma Aktiebolag 10/2-1891, etter 4 års prøvedrift. Sulitjelma hadde en fast bosetning på 50 i 1880, som økte til nesten 3000 i løpet av 30 år. Innflytterne kom fra hele nordkalotten, og samfunnet ble et konglomerat av samer, kvener, nordmenn, svensker, finner, tyskere og russere. Her kunne man tjene penger, men arbeidet var hardt og boforholdene kummerlige, spesielt den første tiden.
Sulitjelmas kallenavn var i mange år ‘Lapplands Helvete‘, det sier litt om forholdene. Begrepet ble brukt første gang av agitatoren Kata Dalström, niese av Strindberg. Det var strengt forbudt å organisere seg. Agitatorene ble jaget fra bygda straks de var oppdaget. Som man sa i Sulis: ‘Norges lover stopper ved Finneid‘. En kvinnelig agitator som rakk å tale i Sulitjelmagruvene før spionene oppdaget henne, var Helene Ugland fra Froland ved Arendal:
«Er dere ikke like mye verdt, som stigerne og direktørene? Nei, dere er mere verdt. Forstår dere det? Det er dere og de skitne, kraftige nevene deres som har verdi for utsugerne. Det er dere som skaffer penger til stigerne, direktøren, funksjonærene eller hva de heter alle sammen, de som ødsler det bort. Og hva får dere igjen for det? Lønn for arbeidet… Ja vel, men dere får noe annet også. Dere får hånsord og sparken hvis ikke stigeren eller direktøren liker dere.»
I likhet med mange andre gruvesamfunn var det et markant klasseskille i Sulis. Funksjonærer og ingeniører hadde gode boforhold, høy lønn og tilgang til jakt og fiske. Arbeidere som prøvde seg på jakt ble derimot oppsagt. Det var i begynnelsen kun gruveselskapet som hadde butikk (med tildels dårlige varer), slik fikk de pengene tilbake fra arbeiderne. Lenge hadde man også et eget pengesystem i Sulitjelma, så kunne Selskapet ha lønna i banken, og tjene renter på det.
Et strategisk knep for å holde lønningene nede, var å selge arbeidsoppdrag på auksjon en gang i måneden, såkalt lisitasjon. For å få jobben måtte arbeidslagene underby hverandre, og resultatet ble uvennskap og mistillit lagene imellom. Bergverksloven av 1848 ga bergverkene understøttelsesbyrden for personellet når de hadde bodd på verkets område i to år sammenhengende. Syke eller skadede arbeidere skulle altså etter loven få støtte fra Verket, men Bolaget unndro seg dette ved å si opp arbeidere senest etter 23 måneders tjeneste. På denne måten kunne de kaste ut arbeidere som ble skadet eller oppsagt, eller familiene til arbeidere som døde. Senere kunne gjerne den samme (levende) arbeider få ny ansettelse – ved Sulitjelma Gruber. Martin Tranmæl skal ha sagt at Sulitjelma var «et lite zardømme, hvor kapitalistene hersket uindskrænket».
Mot slutten av året 1906 fikk ledelsen en idè om å innføre bruk av noe de kalte ‘kontrollmerker’. Poenget var å vite eksakt hvor mange timer den enkelte gruvearbeider jobbet. Dette skulle skje ved at hver arbeider fikk utlevert en blybrikke om morgenen. Denne skulle de ha rundt halsen, og når brikken ble levert inn igjen på slutten av dagen, var fasiten klar. Brikkene fikk straks navnet ‘Sulismedaljen’, eller ‘Slavemerket’, og ble dypt forhatt. Opplegget med kontrollmerkene ble først innført i Charlotta gruver, som ledelsen visste hadde den største andelen av arbeidere med forsørgeransvar. Man trodde dette ville gå under radaren i de andre gruvesamfunnene, men det skjedde ikke.
Ved Hanken og Charlotta gruver ble 200 mann oppsagt da de nektet å bære kontrollmerke, og opprøret, ‘Merkekrigen’, bredte seg fra gruve til gruve. Arbeiderne ville organisere seg, men hvordan skulle det foregå når Selskapet hadde lagt ned forbud mot all slags møtevirksomhet? Gruveselskapet eide alle hus, veier og all jord i dalen. De hadde også en privat politistyrke. Hvor kunne man møtes? Løsningen var Langvatnet. Vannet eier ingen, og den 13. januar 1907 møttes 1.300 mennesker på isen på Langvatnet. Ole Kristoffer Sundt talte stående på en margarinkasse: ‘Alle som slutter seg til fagforeningen, går til venstre!’. Det var ingen som trådte til høyre. Dette skjedde i kirketiden, og kommentaren fra presten var som følger: ‘Nå faller det gamle Sulitjelma!’
Etter møtet på Langvatnet ble det opprettet 13 fagforeninger: 7 for gruvearbeidere og 6 arbeidsmannforeninger. Sulitjelma hadde spredt bosetning og vanskelige transportforhold, derfor så mange avdelinger.
Etter å ha levd med Sulisfilmen i mange uker i 2022, var det bare å ta turen til Sulitjelma og oppleve stedet selv. Vi ville badebade i Langvatnet! Aller helst burde det vært gjennom et hull i isen, men med premiere i oktober var dette forholdsvis vanskelig. Og hvor skal man så bade? Langvatnet (Spoiler alert!) er faktisk temmelig langt, nesten 11 km (under en kilometer bredt), så mulighetene er mange. Vi valgte det ferske boligfeltet Charlotta, bygget på tippen etter Charlotta gruver.
Det passet bra med et bad her for oss, men som tidligere nevnt: De lokale gjør det ikke, fordi vannet er så forurenset!
Ref:
– Frifagbevelse.no – https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/slavemerket-som-reiste-arbeiderkampen-pa-norges-nest-storste-arbeidsplass-6.469.821411.e4bf5b2fa7
– Eyvind Viken: ‘Pioner og agitator – et portrett av Helene Ugland‘, Falken Forlag, 1991
– Wikipedia: Sulitjelma Gruber