Kapp Laila

I 1999 hadde Iduns storesøster Jorunn runddag, og den ble feiret på Svalbard, hvor vi alle 5 tråkket barneskoene våre.

Første punkt på programmet var en guidet busstur i Longyearbyen, der guidene var ‘Løwungan’ sjøl.

Bursdagsmiddagen foregikk på ‘Huset’, og dagen derpå dro vi til hytta på Kapp Laila. Mamma Kari og pappa Fridtjof hadde i mange år hytte i Adventdalen (nedenfor Operafjellet), men den var utilgjengelig hele sommeren på grunn av de store elvene. I 1982 fikk de overta en arbeidsbrakke fra Birger Pedersen, og det skulle bli den nye hytta – på Kapp Laila, midt mellom Longyearbyen og Barentsburg. Hytta var altså i boks. Men hvordan forflytte den hytte fra Longyearbyen til Kapp Laila?

Svaret var: På flåte! Man hadde jo en 16 fots båt ved navn ‘Hårek’ med en 50 hesters motor bakpå. Da er det er jo ingen problem? Ekstra muskelkraft var hyret inn via yngstesønn Frode. Han var imidlertid sliten etter å ha jobbet dobbelskift i gruve 3, og trengte hvile. Og det fikk han – han sov på sofaen i hytta mens den var på tur. Slepet tok 24 timer. Praktisk nok var det vedkomfyr i hytta, så de fikk også kokt seg kaffe underveis.

Kapp Laila er forsåvidt tilgjengelig både sommer og vinter, men det er et ‘men’ sommerstid. Hytta ligger ved en lagune, og der er det så grunt at man må beregne ankomst og avgang etter tidevannstabellen.

Vi bodde og feiret vår søster på Kapp Laila en hel uke til ende, og det var strålende sol hver dag. Så vi rigget oss til i fjæra med drivvedtømmer som benker, og der grillet vi hver eneste kveld. Fabelaktig! Den første natta var vi så mange gjester at det ikke var plass til alle i herbergene (Jorunn hadde leid to nabohytter i tillegg). Idun og Knut lå derfor i telt utenfor, slik Iduns eldste bror Asgaut også gjorde. ‘Hva med isbjørnfaren?’ spurte Knut. ‘Ingen fare’, svarte Idun: ‘Løwøfamilien ser aldri isbjørn’. Og med en smule rødvin innabords gikk det lett å sovne i midnattssola…og like plutselig å våkne neste morgen av romstering utenfor. Idun spratt opp og fisket frem geværet som lå under soveposen. Var det faktisk isbjørn? Glidelåsen i teltet ble trukket forsiktig ned, og Idun tittet ut: ‘Hva skjer?‘ Det var Asgaut som hadde krøpet ut av sitt telt: ‘Æ veit itj om æ e mest redd for isbjørn eller det å ligg oppå ett gevær – det bli itj nå søvn uansjett!’ Neste natt rykket vi inn på ‘Bikkjebu’, hundeklubbens hytte, og følte oss trygge der.

Så en natt etter lang tids Mattis-spilling (på tradisjonelt studentvis måtte Mattisen fra forrige runde bære et artig hodeplagg, les: soveposetrekk), fant vi ut at det måtte bades i lagunen. Som sagt så gjort. Det var lyst og fint i midnattssola. Hva kunne gå galt? Vel, det var dette med flo og fjære, da. Denne natta var det definitivt lavvann, og vi innså at på fjære sjø bestod lagunen av like deler (15 cm / 15 cm) vann og gjørme. Det ble med et dypp, og dette badet anbefales egentlig ikke. Men solbading i midnattsol? Ja! Hjelper riktignok ikke så mye på brunfargen…

Og isbjørnen? Ei binne med to unger angrep kjøleskapet (= balja med matvarer under verandaen i nordveggen) en uke senere. Badebadebade hadde da forlatt Svalbard, men de gjenværende snakker om hendelsen fortsatt.

Hvis det passer seg sånn, trenger den ikke dør heller, isbjørnen kan like gjerne slå seg gjennom veggen. Og hvorfor gjør den det? På leting etter mat, selvsagt. Isbjørnene er veldig glade i sjokolade, men det er ikke all slags mat som verdsettes, slik man kan se på neste bilde (også fra hytta på Kapp Laila, men ikke i 1999).

I 1999 brøt isbjørnene seg inn i hytte etter hytte, men måtte bøte med livet da de ankom Barentsburg. Det er ‘ittnå knussel‘ hos russerne.