Kongsfjorden nordvest på Spitsbergen er en av de vakreste fjordene på Svalbard. På sørsiden av fjorden ligger forskningsbyen Ny-Ålesund med den nedlagte kullgruva Kings Bay Kull Company, og på nordsiden ligger Ny-London, en nedlagt marmorgruveby.
Marmorforekomstene på Blomstrandøya ble oppdaget i 1906. Utbyggingen av stedet startet i 1911 og ble utført av det engelske selskapet Northern Exploration Company Ltd. Leder av prosjektet var Ernest Mansfield. Av byggene som ble reist her (de skulle huse 70 mann), er en del flyttet til Ny-Ålesund hvor de fortsatt er i bruk. Men noen hus står igjen, dels til nedfalls og dels som hytter for forskerne i Ny-Ålesund.
Investeringslysten tidlig på 1900-tallet var skyhøy. Det ypperste av datidens tekniske innretninger ble installert, blant annet jernbane, dampmaskiner, marmorskjæremaskin og kraner.
Investeringslysten bare økte og økte gjennom første verdenskrig, og aksjekapitalen steg til over en million pund. Det var mange som tjente gode penger under verdenskrigen, og de trengte noe å bruke pengene på. Eventyret i Ny-London endte i verdens første børs-boble, som sprakk i 1920. Store mengder penger var investert – uten at man egentlig visste hva marmoren var verdt.
Da den første lille marmorlasten ankom England i 1912, viste det seg at de flotte marmorblokkene var omdannet til marmorgrus på grunn av frostsprengning. Det var ingen som helst verdi i marmoren fra Kongsfjorden. Dette stoppet imidlertid ikke investeringene! Forventningene til kjapp avkastning overskygget fornuften. Mansfield ble sparket, og veksten fortsatte. Verdien var 18 millioner kroner i 1919. Året etter var den 0, og anlegget ble forlatt.
Etter så mye historieundervisning passet det godt med et bad, og i Ny-London er det ypperlige badeforhold!
Her var det akkurat passe grov sand, og ikke for langgrunt.
Om vi svømte langt? Nei, vi svømte ikke over Kongsfjorden.