Skjækerfossen

Verdalselva er stille og rolig og har fått navnet sitt fra det. Men du skal ikke veldig mye lenger opp i dalen før det blir større fall og fosser. Vi ville ha mer moro, og kjørte oppover Helgådalen på leting etter en passelig foss eller to. Da så vi plutselig dette:

Ulvilla er en sideelv til Helgåa.

… og da var det tid for å mimre tilbake til bøgdafæstan på 80-tallet, da ‘Ulvillavisa’ ofte sto på repertoaret: ‘Får æ’tj ei pøls, så hoppe æ i ælva, i Ølvilla.’ Artig! Kanskje det til og med kunne bades i Ulvilla, som sangen antyder?

Ulvilla kraftverk fra 1917. Den gang kraftverkene var like fine som kirkene.

Det ble med tanken. Nedre del av Ulvilla var i grunnen ikke veldig fristende, så vi sto over. Men ikke uten protest.

Knut vil så – nesten – gjerne hoppe uti.

Og krise er det så visst ikke om man hopper over en badeplass eller to i Verdalen. Her er det massevis å velge mellom, ikke minst et utall fosser i elvene Inna, Helgåa og Skjævra. Neste forsøk ble Granfossen i Helgåa, men den var litt vanskelig tilgjengelig med det skotøyet vi hadde, så da dro vi videre til Skjækerfossen.

Skjækerfossen.

For et sted! Fossen er 22,5 m høy, brei og flott. Og her er man på historisk grunn. Ved fossen var det smelteovner i drift 1881-1891, for nikkelmalm fra gruvene ved Dyråa i Skjækerdalen: ‘Værdalens Nikkel og Kobberværk’. Malmen ble fraktet til Skjækerfossen med hest vinterstid, siden Dyråa har for lite fall til å drive smeltehytter (blåsebelgene). Svovelet ble fjernet ved koksbrenning. Svovelrøyken medførte skogsdød i et 50 m bredt belte hvert år, og døde trær ble hugget til ved for smelteverket. Ferdig nikkel ble fraktet med hest til fjorden (Skånes), en frakt som var mer kostbar enn transporten Skånes-England, og derfor bidro sterkt til at drifta varte bare 10 år.

Skjækerfossen anno 1917. Til høyre kan man se mølle, sagbruk og smelteovn.
Foto: Gunnar Holmsen/Verdalsbilder.no

Det er også et minnesmerke ved fossen, heder til grenselosene som reddet mange liv over til Sverige under krigen. Det er anslått at 7-800 personer flyktet gjennom Helgådalen i løpet av krigsårene. Ingen av disse rutene ble noen gang avslørt.  Stenen ble avduket i 2006.

Grenselosenes minnesmerke.

Ved Skjækerfossen ble det satt opp teltleir våren 1945, mens man lette etter 25 medlemmer av Rinnanbanden, som forsøkte å flykte til Sverige etter fredsslutningen. Magne Solheim fra Målselv arresterte Henry Oliver Rinnan på Flyvollen gård den 14/5-1945. Rinnan ble dømt og henrettet ved skyting på Festningen i Trondheim 1/2-47. Rinnan medvirket til tortur av minst 1000 personer, drap på mer enn 80, og han ble dømt for drap på 13 personer.

Litt klatring ble det til Skjækerfossen.

Telt trengte imidlertid ikke vi – for å få oss et bad. Litt klatring i ulendt terreng ble det derimot, og som vanlig okket vi oss over idiotien i det å ha badetøy i vesker i stedet for ryggsekk.

Skjækerfossen hadde iført seg vinterklær i form av en isgardin.

Men bading i Skjækerfossen? Nei, det ble for skummelt for Idun. Fossekulpen er dyp, og Idun var redd hun ikke skulle klare å dra seg selv opp på isen igjen. Det ble derfor kun Knut som badet.

Litt strevsomt å komme seg opp.

… med etterfølgende intense diskusjoner om hvordan løse dette problemet. Det vi trengte var en stige, men det er jo ikke spesielt praktisk å få med seg en stige inn i bilen. Løsningen: Leider, selvsagt. Og vi hadde faktisk en liggende hjemme i Trondheim, som ungene en gang i tiden fikk av bestefar og brukte i et tre i hagen.

Alt klart for Skjækerfossen rev 2.

Det gikk kjempebra! Et helt nydelig bad. Ingen farlige hendelser av type is som faller ned (vi svømte ikke helt inntil fossen).

Skjækerfossebad 2.

Isen er imidlertid skarp, så litt blod på knærne må påregnes. Ellers sier vi som islendingene: ‘Allt fint!’.

Och bloden den rann…

Det passer ypperlig med et bad i Skjækerfossen. Også midtvinters! Selv om vannføringen ganske sikkert er mer imponerende vår og sommer.