13. oktober 1899 var Titran havn full av fiskebåter. Silda var kommet, og det var mange fra fjern og nær som håpet å tjene gode penger. Dette var en brytningstid mellom den gamle og den nye tid. Det var mange tradisjonelle fiskebåter bygd for seil og årer, men også en del større skøyter med topp moderne snesegl eller dampmotor.
Mange var de som hadde en uhellsvanger følelse før de dro ut. Fredag den 13. gir dårlig klang, i tillegg til en sterkt fallende barometerstand. Men så var det ønsket om fortjeneste, da. Skulle man stå igjen på land og se de andre fiskerne stikke til havs og hente inn ‘havets sølv’ alene? I sekstida om ettermiddagen hadde de fleste fått redskapen i sjøen. Flere fortalte senere at de hadde sett et varsel, en ‘Havmann’ som sto opp av havet og så mot dem, men de tok ikke notis av det.
Omtrent klokken to om natten ble fiskeflåten overfalt av uvær. En overlevende, fra en av dampskipene, fortalte senere at han ble kastet ut av senga, så brått skjedde det. Himmelen åpnet seg med iskaldt regn, hagl og vindkast som rev seil og ror i stykker. De mindre båtene forsøkte å finne tilbake til Titran, men det var umulig. Natten var bekmørk, ingen sikt i slik nedbør og vind. 31 båter gikk ned, og 140 fiskere mistet livet. Av de som overlevde, var mange ombord på de større skøytene som satte utover havet i stormen, i stedet for å prøve å finne havn. Hele natten krysset de frem og tilbake og ventet på at vinden skulle løye og sola gå opp. Slik unngikk de det urene farvannet utenfor Frøya i nattens mulm og mørke.
Etter ulykken ble det satt i gang en landsomfattende innsamlingsaksjon for de etterlatte. Det var mange enker som satt gråtende igjen med ungeflokken sin. Innsamlingen var meget vellykket, det kom inn over en million kroner. Iduns bestefar, Emil Herje, intervjuet overlevende og etterlatte og har skrevet om Titranulykken. Dette er sterke historier. I mange familier forsvant alle de voksne mannfolkene samme natt. Fedre, sønner og brødre fisket gjerne fra samme båt. Tradisjonen tro hadde mange menn hånd om pengene i familien og hadde dem med seg til enhver tid. Så da forsvant alt familien hadde av sparepenger i havet sammen med mannen.
Da ulykken inntraff, var Sletringen fyr utenfor Titran helt nytt. Dette førte til mye kritikk. Fyret, med sine 20 m var for lavt, og lyset gikk ikke langt nok. Det ble besluttet å bygge et nytt og høyere fyr, og resultatet var støpejernsfyret ‘Nye Sletringen fyr’, som med sine 46 meter er Norges høyeste fyr. Navnet kommer fra øya det står på, som er slett (flat). Den gamle tømmerkassen ble flyttet til Sandstad på Hitra, hvor det den dag i dag gjør nytte som Terningen fyr.
Mellom Titran og Sletringen er det en uendelighet av holmer og skjær. Kunne det være en passende idè å svømme til Sletringen? Etter en del studering av kart, kom vi frem til at det måtte bli en variant av treningsformen ‘Swim-Run’ hvis Badebadebade-folket skulle nå frem til Sletringen uten motorisert hjelp. Farten på enkelte av deltagerne er ikke så stor, det er derfor fristende å oversette til ‘Tusle-svømme’ i dette tilfellet. For anledningen slepte vi med oss en ikke ubetydelig mengde bagasje, inkludert en oppblåsbar båt. Vi stresset svært lite med tiden, det viktigste var å komme ‘heile heim’.
Fra Høynesvegen gikk vi nordvestover så langt vi kom, og så var det bare å legge på svøm. Vi hadde våtdrakter, våtsokker og -hansker. Idun måtte imidlertid innrømme at den nye, flotte badehetta hun hadde fått i julegave var for kald for denne type ekspedisjon. Vi krysset tre ‘sund’ på vei utover. I begynnelsen skiftet vi fra vanlige sko til våtsokker/svømmeføtter og tilbake igjen, men etter hvert gikk vi lei av det. Det gikk fint med Knut, som også hadde våtsko i bagasjen, men våtsokkene til Idun fikk nådestøtet på denne turen. På forhånd hadde vi tenkt litt på dette med flo og fjære, men ved nærmere ettertanke var det lite viktig – i og med at vi potensielt kunne bruke en hel dag på turen. Og spennende ble det (men ikke farlig!), da vi krysset et lite sund hvor strømmen var så sterk at det var som å krysse en flomstor elv.
Etter passering av tre sund og like mange øyer, var det klart for ‘O store krysning’ over til fyret. Det er ca 250 meter over til Sletringen. Været var strålende, ingen vind eller bølger. Men allikevel – dønningene brøt skikkelig mot skjærene til hver side for fyret. Idun var meget betenkt. ‘Jeg forbeholder meg retten til å snu straks jeg merker det er for mye strøm!’ sa Idun. Og så la vi i vei. Det var ingen strøm! Ikke skummelt i det hele tatt, denne fine, fine dagen. Vel fremme ble det litt styr med å komme opp på svaberget. Dønningene drar deg ned straks du tror du er berget. Da er det om å gjøre å klore seg fast mens havet trekker seg tilbake, og vente på at neste bølge dytter deg på land. Det gikk fint!
For et flott fyr Sletringen er! Et fantastisk landskap! Men det må ha vært tøft å bo her ute i storm og blest, det er ikke store øya det er snakk om. I storm slår bølgene over hele øya. Fyret ble fraflyttet i 1999. Frøya kommune har satt i gang et prosjekt for å gjøre fyret tilgjengelig for allmenheten. Det håper vi virkelig blir noe av. Tenk å kunne overnatte på Sletringen fyr!
Tilbaketuren gikk like godt. Nå var vi på ‘floan sjø’, og kjente at vi fikk drahjelp innover. Vi svømte forbi den første øya – men med flo var øyene blitt flere, så vi endte opp med 4 krysninger tilbake også. Alt i alt en strålende dag. Det passer godt å svømme og tusle til Sletringen fyr! Men vi tar forbehold om at det trengs gode drakter, usedvanlig godt vær og tilstrekkelig erfaring/tilvenning hvis en slik ekspedisjon skal gå bra. Du er herved advart!
Kilder:
‘Titranulykka’, Redigert av Hans A Grønskag ISBN: 82-993698-1-9
‘Stormhav’, Leo Oterhals, ISBN: 82-90757-1-23