Det var meldt at vakre, vinterkledte januar skulle få uønsket besøk av ekstremværet Gyda, så det hastet å få enda et vintervakkert bad før stormen. Badebagen ble klargjort tidlig om morgenen, og slik rakk vi akkurat en tur til Storsand i Malvik etter jobb.
Storsand gård ligger som et eventyrslott inneklemt mellom gamle E6 og jernbanelinja østover fra Trondheim. Hovedhuset fra 1870 avviker fra den tradisjonelle Trønderlåna. Nye eiere, fra Trondheim by, ønsket at gården skulle ha et herregårdspreg. Og det klarte de.
Inspirasjon fra Trondheim kan også spores i gårdens jernbanebru, som er en kopi av ‘Gamle Bybro’, også kalt «Lykkens portal». Artig!
Selv om månen var bare 3/4, ser den full ut på bildene. Man trenger vel bedre kamera og blitz for å få med fin måne og folk i samme bilde.
Storsand camping er godt tilrettelagt med lekepark, spilleområder, griller og det meste du trenger egentlig. Aktiviteten i januar er imidlertid noe laber, vi anbefaler i grunnen alle å ta en tur i sesongen, som for folk flest her i området starter i mai.
Det var ingen betalende gjester å se på brygga. Ikke ubetalende gjester heller for så vidt.
Befolkningstrykket på selve stranda var overkommelig denne vakre vinterdagen. Men du verden så fint! Vannet i januar er så klart, så klart, temperaturen i underkant av 4 grader, og her er det ei stor og kjempefin strand å bade fra. Storsand lever opp til navnet!
Her blir det fort dypt nok til svømming, og er det for kjedelig bare å plaske, kan man enten svømme under brygga eller ut til skjæret.
Vi svømte ikke til skjæret denne gang, uten følgebåt var det for kaldt og for mørkt til det.
Vi svømte ikke under brygga en gang. Men Knut fikk prøvd sin nyeste duppeditt for GoPro, en halvkule fremfor linsa, og kunne ta bilde over og under vann – samtidig. Kul effekt! GoPro i mørket er ellers ikke helt optimalt, det blir fort uklare bilder mens man plasker rundt i vannet.
Ståunderlagene var med som planlagt, men i mangel av solbærsaft prøvde varmdrikkeansvarlig seg med 15 år gammel rett-i-koppen tomatsuppe gravd frem fra kjøkkenskapets indre. Ikke spesielt vellykket, sånn gastronomisk sett.
Vel hjemme, uten tilstedeværelse av vår kjære venn ‘Eddie’ (Gammel Dansk), ble Tindvedlikøren fra bærplukkingen på Ørlandsbadeturen funnet frem. Den smakte kjempe… ehem.. sterkt. Kanskje like greit at vi bare plukket 50 gram.
