«Burns’ supper» feires verden rundt 25. januar hvert år. Da skal det spises haggis, drikkes whisky og helst deklameres dikt av Skottlands nasjonaldikter Robert Burns. Han levde på siste halvdel av 1700-tallet og skrev i folkelig stil både om politikk, men også om hverdagslivet til folk og selvsagt om kjærligheten.
Aller mest kjent ute i verden er vel «Auld Lang Syne», mens hans kanskje mest ikoniske verk er diktet «Tam o’ Shanter» (oversatt til norsk av Hartvig Kiran som «Mons og merra»). Det handler om Mons som ridende hjem i et forrykende uvær kommer over Satan sjøl og en gjeng hekser i heksedans. Det ender med at «hu Dordi, denne galne tytta» og resten av følget setter etter Mons. Dordi rekker å gripe tak i merrahalen rett før merra hopper opp på ei bru hvor de er berga, for: «dei eig’kje makt der vatn renn». Så Mons og merra berger livet, men: «innpå stranda, vill og galen, stod Dordi att med merrahalen».
For å hedre Robert Burns, holdt vi en «Burns’ supper», pga korona kun med et par venner hjemme hos oss selv. Dagen etter arrangerte vi en liten fotoseanse. Først måtte vi skaffe hest og det viste seg at det var riktig så enkelt på Finn. Kun minutter etter at vi fikk ideen, var vi lykkelige eiere av 1 stk gyngehest.
Og som passende bro, hadde vi lest om Trondheims kanskje eldste bru: Stokkbrua i Dragvoll-området, en ganske stilig, liten stenbro med buehvelv. Knut dro til og med på befaring først for å være sikker på at den egnet seg. Krysset mellom «Gamle Jonsvannsveg» og Stokkbekken var lett å finne, men brua var ikke som i fordums dager:
nå med et flatt dekke oppå mens den fine buehvelvingen er fjernet. Litt skuffende, men på nedsida lå det en perfekt liten gangbru, dog ikke av stein:
… og til og med en artig liten badekulp mellom disse bruene.
Så da var det bare frem med saksa for å klippe av merrahalen og innta posituren:
Mens vi kledde oss om for et bad, kom det en familie med ei lita jente forbi. Siden gyngehesten hadde tjent vårt formål, ga vi den til dem og de tuslet lett undrende og fornøyd videre med en gyngehest og en hale i hver sin hand.
Selv om stedet rent fysisk sett var artig å bade i, så er vi i tvil om vi kan anbefale det. Begge syntes nemlig det lukta litt tvilsomt nedi der. Uten at vi tror det skyldtes haggisen!
I ettertid har vi oppklart at vi hadde vært på en (navnløs?) bru i det som på kartet heter «Gamle Jonsvannsveg», mens Stokkbrua går under en grusveg like ved Idrettsenteret på Dragvoll. Denne grusvegen var en enda eldre utgave av Jonsvannsvegen og ligger noen hundre meter lenger opp i Stokkbekken/Stokkanbekken. Og der er brua fortsatt urørt i all sin prakt. Og mest sannsynlig bygd samtidig som Robert Burns levde!
Happy birthday, Robbie!