Etter en nær-korona-opplevelse og i påvente av en negativ koronatest har vi unngått et sosialt liv og befolkede badeplasser de siste dagene. Men vi trenger svømmetrening! En mulig løsning som vi har hatt på blokka en stund, var kryssing over til Tautra. Fordelen med denne svømmeturen er at man kan unngå følgebåt … trodde vi. Det er ikke mange metrene med åpent hav, det meste av svømmingen går langs moloen. Så da ble det Tautra denne gang.
Tautra er en øy i Trondheimsfjorden, i Frosta kommune, tidligere kalt Tutterøen. Navnet kan komme fra norrønt toturr, ‘klut’ eller ‘fille’, siden øya er flat (kun 26 m høy) med mange viker og nes. Innbyggertallet var 50 i 2017. Øya er forbundet til fastlandet med en 2,4 km lang molo. Moloen ble ferdig i 1979, men deler av den ble erstattet av en bru i 2003, for å bedre vanngjennomstrømningen og hindre innvandring av rovdyr (brua har en port). Dette fungerer visst bra.
På kartet så det ut til å være litt grunt i sundet, spesielt på Tautrasiden. Planen var derfor å svømme på flo sjø. Akkurat når det snur vil jo også strømmen være minimal under brua. Dette var en god plan, syntes vi. Gjennomføringen var imidlertid ikke riktig så god. Det første problemet var å rive seg løs fra hjemmekontoret i tide. Vel fremme ved moloen skjønte vi at vi burde hatt en idè om logistikken av klær og bil også, siden vi skulle svømme bare en vei. Og hvor var nå det beste stedet å parkere på Tautrasiden egentlig? Det ble til at Knut kjørte bil, klær og håndduker over til Tautra, satte bilen igjen der og sparkesyklet tilbake. I våtdrakt ble det en ganske fuktig og varm tur og da passer det jo godt med et bad!
Da vi endelig var klare til å starte svømmingen, hadde floa flytt forbi for over en time siden. Vi valgte derfor å starte på innsiden av moloen, i tilfelle det var strøm under brua.
God stemning ved start. Idun syntes imidlertid det var mer enn nok bølger, og det ble en del gulp og host og hark underveis. Knut derimot, synes bølger er bare artig.
Etter 700 meters basking med bølgene var vi endelig fremme ved Tautrabrua. Den er ikke veldig høy, men likevel en tydelig voi-bru. En voi-bru er en bru som er høyest på midten, og gir deg en følelse av å kjøre over noe når du passerer. Det er i motsetning til en vosj-bru, som har samme høyde som veien, der du vosjer forbi uten å merke at du kjører over noe (uttrykkene stammer fra Arkitektprofessor Vegard Hagerup ved NTNU). Vi skulle imidlertid svømme under, og det ble en skikkelig vosj-opplevelse å svømme under voi-brua. Skal si det var strøm! Vi trodde vi skulle greie å svømme over sundet, men vi var helt sjanseløse mot strømmen. ‘Vosj’ sa det, og plutselig var vi gjennom. ‘Vi må snu! Straks!’ Og det gjorde vi. Med følgebåt kunne vi bare prøvd og sett hvordan det gikk, men uten ble det for skummelt, ikke så fristende å havne midtfjords. Det ble noen hektiske minutter før vi fikk karet oss inn til yttersiden av moloen.
På yttersiden var det smult farvann denne dagen, og svømmeturen tilbake var riktig så fin. Knut fikk til og med gjort crawl-øvelsene sine. Inne ved land var det fin havbunn med vekslende sand og stein.
Men så var det den logistikken igjen, da. Vel inne på land sto vi på den ene siden av sundet, mens bil, klær og håndduker befant seg på Tautra. Da var det bare å ta beina fatt, til våtsokkenes forferdelse.
Det ser ut til å bli en føljetong dette med utstyr som klikker under bading…
Og konklusjonen?
- Vi svømte ikke til Tautra
- Tautrabrua er en voi-bru når du kjører over den og vosj-bru når du svømmer under
- Vi må øve oss i planlegging
Alt i alt en fin tur!
… men dette var jo ikke alt. Vel hjemme oppdaget vi at noe manglet: «Vi glemte å si, at vinterlua mi (Sparkesykkelen), den ligger i en grøftekant med blåveis i!».