Vi prøvde å unnslippe regnet i Trondheim denne søndagen i oktober. Og ved å dra til Ørlandet klarte vi det – nesten. Ørland kommune ligger en liten hurtigbåttur fra Trondheim – rett nord for munningen av Trondheimsfjorden. Bjugn og Ørland ble slått sammen i 2020 og kommunesenterfunksjonene er delt mellom tettstedet Bjugn og Brekstad by. Innbyggertallet er drøyt 10 000 – svingningene følger aktiviteten ved Ørland flystasjon. Fra Brekstad går det ferje til sørsiden av Trondheimsfjorden (Agdenes).
Navnet Ørland kommer fra norrønt ‘yrjar’ = grus. Kommunen består av en halvøy med store grussletter og ellers et småkupert landskap med mange øyer, holmer og skjær. Mesteparten av halvøya Ørlandet er lavland, og vil slite litt hvis/når havet stiger. Her blåser det mye! Så mye at ørlendingene ofte omtales som fremoverlente – det krever sitt å stå opp mot vinden.
På veg gjennom sentrum kom vi over Meieriparken. Der er det mange lekeapparater, blant annet denne utfordringen: Hvordan komme seg gjennom låven uten å trå i gulvet?
Knut kunne ikke motstå og måtte prøve. Her er han i full gang, elegant som alltid. Idun har vondt i ryggen for tiden, og sto over.
Etter tips fra Iduns kollega Anita hadde vi med sykler på hurtigbåten. Fra Brekstad sentrum går det nemlig en kjempefin sykkelsti nordøstover mot Austrått.
En kilometer fra Brekstad havn ligger Bruholmen. Den flyter fritt på flo, men er landfast på fjære (er det fordi det er en «bru» ut dit på fjære at den heter Bruholmen?):
Vi ankom Bruholmen på flo sjø, og bestemte oss for å svømme rundt den. Tang-grøten innved land var litt ekkel:
Men vannet utenfor var krystallklart og 12 grader. Helt nydelig! Legg merke til at man ser steinene på bunnen!
Bortenfor Bruholmen er det våtmarker alle veie, et fugleeldorado! Området er et Ramsarområde. Det vil si at Norge har skrevet under på en avtale i byen Ramsar (i Iran), at denne våtmarken er fredet.
Vi så hundrevis av gjess klare for avgang sørover. Og en god gjeng kråker: ‘…og mannen han gjekk seg i vedaskog…. Der satt det 10 kråker på gjerdet og gol’.
Det hersket noe usikkerhet angående bruken av brøytestikker ved stien. Hva er det man vil frem til her? At stien ikke går _gjennom_ rognebærtrærne? Hvis det er bekymring for å havne i våtmarka, burde de kanskje vært satt ned på den andre siden av stien? Noen som vet? Båndet av svarte prikker på bildet nedenfor er gjess.
Vi fortsatte selvsagt bort til Austråttborgen og enda et bad, men det sparer vi til neste blogg-innlegg.
På veg tilbake fikk vi så tatt bildet av Bruholmen på fjære:
Etterpå benyttet vi sjansen til å plukke tindved fra bak en gapahuk ved stien. Tindved er en pionerplante, som trives godt i sand ved elver og kyst. Bærene er vakkert oransje, så vakkert oransje at Idun bare måtte dandere sykkelen foran dem.
I tillegg til den flotte fargen er bærene fulle av antioksidanter og god smak. Så nå har vi tindvedlikør på gang til jul. Dog ikke de helt store mengdene (50 g bær for å være nøyaktig – det var viktigere å rekke båten tilbake, de er ikke så lettplukkede).
